utenlandske/fremmede treslag

I Norge er det ifølge NIBIO plantet ut cirka 50 forskjellige utenlandske treslag gjennom årene som ledd i skoglig forsøksvirksomhet og for å oppnå økt skogproduksjon. Plantingene utgjør cirka 800 000 dekar hvilket er litt over 1 % av det produktive skogarealet. Sitkagran (Picea sitchensis) utgjør cirka 65 % av disse plantingene.

Landsskogtakseringen registrerte i perioden 2013-2017 at 1 500 000 dekar skogareal hadde forekomst (altså minst ett tre) av utenlandske treslag. 760 000 dekar hadde dominans (over 50 % av antall trær) av utenlandske treslag.

De utenlandske treslagene utgjør ifølge NIBIO et stående volum på rundt 14 millioner kubikkmeter. Dette utgjør cirka en prosent av totalt tømmervolum.

Det finnes cirka 60 000 treslag i verden, de fleste i tropiske strøk. Det store mangfoldet er et resultat av biologiske evolusjonsprosesser på kontinenter som har vært isolert fra hverandre i 2-300 millioner år. I kjølvannet av de store oppdagelsesreisene omkring år 1500 startet en omfattende bevisst og ubevisst blanding av planter og dyr fra ulike kontinenter og klimasoner. Datidens mektigste sjøfartsnasjoner var mest involverte i denne prosessen. Til England, som på denne tida var et av Europas mest avskogede land, hadde man allerede ved inngangen til 1600-tallet testet over 103 fremmede treslag, hundre år seinere var tallet 239, og seinere fortsatte det å vokse fram til 1900. Treslag som greide seg i det engelske klimaet ble plantet i aristokratiets parker og arboreter, og noen treslag ble forsøkt dyrket for å skaffe eksotisk møbelvirke. Europeiske treslag ble også forsøkt plantet på andre kontinenter for å få emigranter fra denne verdensdelen til å føle seg mer hjemme i sine nye miljøer.

De tidligste kjente forsøkene med planting av fremmede treslag i Norge ble gjort på initiativ av generalforstamtet, den første offentlige skogadministrasjonen her til lands. Generalforstamtet ble etablert i 1739 med administrasjon på Kongsberg og regionale tilsynsmenn ulike steder i Sør-Norge. De tyskfødte lederne i generalforstamtet såforsøk med europeisk lerk (Larix decidua) fra Tyrol og vanlig edelgran (Abies alba) på noen lokaliteter rundt sølvverksbyen. Spor etter lerkeplantningene finnes fortsatt ved Forstmannshytta ved Hengsvann, omtrent halvveis mellom byene Kongsberg og Notodden. Seinere gjorde skoginspektørene i fjellbygdene rundt Røros kobberverk, der gjenveksten etter hogstene var mye dårligere enn i lavlandsskogen rundt Kongsberg, mer systematiske så- og planteforsøk med både norske og utenlandske treslag. Resultatene var skuffende, for frøet ble hentet fra områder med et mildere klima og gav planter som bukket under for frosten. En del private grunneiere som gjorde liknende forsøk i den sørnorske kystsonen lyktes bedre, særlig med lerkeplantinger.

I det nye skogfaglige miljøet som oppsto etter at den norske staten på 1850-tallet begynte å gi unge norske akademikere utdanningsstipend ved tyske forstakademier var holdningen lenge at den norske skogen skulle forynge seg selv med de treslagene som allerede fantes. Andreas Tandberg Gløersen, som fra 1866 ble utnevnt til forstmester for kystregionen fra Agder i sør til Romsdalen i nord, konstaterte at det var svært lite barskog i distriktet hans. Her måtte det reises ny skog om lokalbefolkningen kunne få det konstruksjonsvirket de trengte til overkommelige priser. Gløersen studerte forsøksplantinger med norske og utenlandske treslag på Jæren og lot seg inspirere av danske skogreisingsforsøk. Ved den vindeksponerte ytterkysten foreskrev han leplantninger med dvergfuru (Pinus mugo) fra Frankrike og Østerrike og canadisk kvitgran (Picea glauca) som klimavern for innenforstående plantefelt med treslag som hadde en lang historie på norsk jord. Gløersen forsto også at suksessen var betinget av at han kunne bruke frø- og plantemateriale som tålte lokalklimaet der den nye skogen skulle etableres. Derfor organiserte han frøsanking og etablerte planteskoler på kystnære lokaliteter. Gløersen antydet også at noen av plantefeltene han fikk etablert kunne brukes som «frødriftsskove» – frøplantasjer for «fremmede, uundværlige, men dyre frøsorter». Det tok bortimot 100 år før frøplantasjeidéen ble en realitet i Norge, og da fikk de fremmede treslagene underordnet betydning.

Tidlig på 1900-tallet vokste det fram et miljø som ville eksperimentere med utenlandske treslag rundt Bergens Skogselskaps planteskole Ekhaug i Os. Den viktigste faglige inspiratoren for dette miljøet var botanikeren Oscar Hagem, som hadde gjort banebrytende studier av trærnes frømodnings- og reproduksjonsgrenser. Hagem fant det sannsynlig at utenlandske treslag kunne være mer nøysomme og hardføre enn de norske, og at enkelte av dem kunne gi større massetilvekst eller bedre materialkvaliteter enn de treslagene som allerede fantes her til lands. Men han presiserte at fremmede treslag måtte importeres fra land og regioner der vegetasjonsperioden var noenlunde lik den plantene ville møte på voksesteder i ulike deler av Norge. Derfor ble klimatabeller og isotermkart viktige hjelpemidler i arbeidet med å finne fram til provenienser med skogfrø som egnet seg for Norge. I 1916-17 ble Hagems nærmeste medarbeider, forstkandidaten Anton Smitt, sendt til den nordamerikanske vestkysten for å studere skogene i et klima som minte om det norske, og for å hente hjem frø til forsøksplantinger i Norge. Smitt hadde særlig tro på sitkagran og douglasgran (Pseudotsuga menziesii), men viste også interesse for noen få andre vestamerikanske treslag. Han ble etter hvert leder for Vestlandets forstlige forsøksstasjon på Stend ved Bergen. Denne institusjonen arbeidet særlig for å fremme skogreising i kystdistriktene og fikk hovedansvar for importen av utenlandsk skogfrø i Norge.

Ved den skogløse ytterkysten var det sitkagrana som ble skogreisingstreet. Den tåler den fuktige, saltmettede sjølufta og har en meget stor volumproduksjon, mye større enn norsk gran. På Vestlandet er årlig tilvekst av sitka cirka 2 kubikkmeter per dekar. Men den kan også være høyere. I Nord-Norge er den årlige tilveksten rundt 1,2–1,5 kubikkmeter per dekar og år. Ifølge NIBIO viser enkelte registreringer at sitkagran årlig kan produsere nesten dobbelt så mye som disse tallene. Sitka er et svært skyggedannende treslag, og i tette bestand blir det minimalt med undervegetasjon. Tørrkvistene, som etter hvert dannes nederst på stammene, er også svært spisse, så det blir ubekvemt å bevege seg gjennom utynnet sitkaskog.

I miljøet rundt planteskolen på Alstahaug i Nordland har det vært arbeidet en del med lutzgran (Picea lutzi), en krysning av kvitgran og sitkagran. Lutzgrana har vist bedre vekstutvikling, blant annet i Lofoten og Vesterålen, enn den norske grana.

I innlandet drev forstmannen Elias Mork i 1950- og 60-årene systematiske analyser av vekstutviklinga på forsøksfelt med utenlandske treslag på Hirkjølen i Ringebu kommune 8-900 meter over havet. For flere av disse treslagenes vedkommende var resultatene oppmuntrende, men dette betydde ikke at skogeierne i områder der norsk gran og furu vokste godt så på dem som bedre alternativer. Unntaket var contorta eller vrifuru (Pinus contorta), som viste seg å vokse raskere på skrinn jord enn den norske furua. I 1970-årene etablerte særlig et par store treforendlingsbedrifter med egen skog store plantefelt med dette treslaget. Trenden var inspirert av svenske forhold, men da svenskene i 1980-åra rapporterte om store soppangrep på contortafeltene, forsvant interessen for dette treslaget.

Arbeidet med å teste og plante utenlandske treslag i norsk utmark skjedde i en fase der skogen og de industrielle produktene tømmeret kunne forvandles til var svært viktige for norsk økonomi, både på makro- og mikroplan. Derfor vakte det bekymring av skogbestandene syntes å være krympende. I 1938 vedtok Stortinget en ambisiøs skogkulturplan, med særlig fokus på de skogfattige kyststrøkene, der det på enkelte arealer var aktuelt å plante sitka- eller lutzgran, gjerne som et ledd i treslagsskifte fra bjørkeskog med liten økonomisk verdi. Skogreisinga medførte betydelig økt virkesproduksjon og vesentlig lunere arealer. Utenlandske treslag bidro altså til stor volumproduksjon av tømmer og dermed betydelig binding av CO₂. Skogreisingsaktiviteten var stor i de første tiårene etter 2. verdenskrig, men avtok fra 1980 og framover. Fra da av snudde stemningen, både mot monokulturer av bartrær og mot bruken av utenlandske treslag, som kunne utkonkurrere stedegen vegetasjon. Økologisk risiko ble et stadig viktigere premiss i den skogpolitiske debatten.

I 2009 vedtok Stortinget en ny naturmangfoldlov som uttrykte en restriktiv holdning til import av «levende eller levedyktige organismer». Slik innførsel skulle underlegges streng offentlig kontroll, og ingen kunne regne med å få løyve dersom det var grunn til å anta at innførselen ville «medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.» Artsdatabankens «Fremmedartliste» er retningsgivende ved vurdering av dyrking av utenlandske treslag.

Fremmedartlista risikovurderer fremmede arter med hensyn til spredningspotensial og økologisk effekt. År 1800 utgjør her et tidsskille for om en art skal risikovurderes eller ikke. Fremmede arter med naturlig reproduksjon per år 1800, altså med naturlig foryngelse i Norge ved 1700-tallets utgang, risikovurderes ikke. Artsdatabanken skriver på sine nettsider at fremmede arter etablert i Norge per år 1800 ikke blir risikovurdert, men de betraktes likevel som fremmede arter. Ut fra dette kriteriet risikovurderes derfor ikke europalerk og vanlig edelgran av Artsdatabanken, siden de regnes som naturlig forynget i norsk natur per år 1800.

Økologisk risiko ikke vurdert tidligere.

Fra 1700-tallet og framover mot vår nære fortid var det skogens praktiske og økonomiske nytteverdi for menneskene myndighetene, den skogfaglige ekspertisen og etter hvert også en stor del av den øvrige befolkningen ellers var opptatt av. Det var et mål å optimalisere slike verdier. De konsekvensene skogreisingsarbeidet fikk for annet plante- og dyreliv ble i stor grad oppfattet som positive.

I nyere tid har man blitt oppmerksom på at slike treslag kan ha negative konsekvenser for norsk natur. Noen av treslagene har stort invasjonspotensial, de sprer seg altså lett i naturen. I tillegg kan de også ha uønskede økologiske effekter, eksempelvis ved å utkonkurrere norske stedegne arter. Artsdatabanken har laget en «Fremmedartsliste» der innførte arter risikovurderes ut fra disse to faktorene. De forskjellige risikoklassene er: Ingen kjent risiko, lav risiko, potensielt høy risiko, høy risiko og svært høy risiko.

Sitkagran blir tidlig kongleproduserende, allerede ved 20 års alder. Artsdatabankens vurdering er at treslaget har stort invasjonspotensial. Det er svært vanskelig å se forskjell på ungplanter av sitkagran og lutzgran. Artsdatabanken vurderer sitkagran og lutzgran samlet med hensyn til økologisk risiko, treslagene har fått høyeste risikoklassifiseringen – svært høy risiko.

Juletreproduksjon.

Bruken av fremmede treslag i Norge har i nyere tid stort sett vært begrenset til juletre- og pyntegrøntsektoren. Dette har sammenheng med forbrukernes ønsker om alternative treslag til norsk gran og furu. Juletrær høstes før trærne danner kongler med frø og dermed får mulighet til å spre seg. Med slik høsting medfører derfor ikke utenlandske treslag noe invasjonspotensial.

Nordmannsedelgran regnes for det mest populære utenlandske juletreslaget og utgjør rundt 50 % av antall solgte trær. Fjelledelgran benyttes også en del, i tillegg til blant annet engelmannsgran og serbergran.

I 2012 fikk vi en forskrift som regulerer utplanting av utenlandske treslag: «Forskrift for utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål.» Forskriften setter krav om at de som planter utenlandske treslag i norsk jord må man ha fått innvilget tillatelse til dette etter søknad. Formålet med forskriften er å forebygge negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet.

Børset, Ola: Skogskjøtsel del 1 Skogøkologi. Landbruksforlaget 1985. Bækkelund, Bjørn: Den menneskeskapte skogen. Det norske Skogfrøverk/Anno Norsk skogmuseum 2020 Artsdatabankens nettsider NIBIOs nettside om utenlandske treslag Lovdata. Forskrift for utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål Kjæraas, Petter Olav: Dyrking og omsetning av juletrær. Landbruksforlaget 1989 Watkins, Charles (2016): Trees, Woods and Forests. A Social and Cultural History. Reaction Books