valgordning

Forskjellige valgordninger vil påvirke resultatet av et valg fordi det påvirker hvordan stemmer blir omregnet til mandater. Det viktigste er i hvilken grad valgordningen favoriserer store partier eller mindre partier. Favoriserer valgordningen store partier, blir resultatet relativt få partier i partisystem, mens en valgordning som favoriserer små partier vil gi relativt mange partier. Den generelle regelen er at jo større grad av proporsjonalitet i et valgsystem, jo flere partier blir representert.

Det største skillet er mellom flertallsvalg og forholdstallsvalg. I tillegg vil også fordelingsformelen som brukes, størrelsen på valgkretsen, eventuelle sperregrenser og antallet mandater i det valgte organet ha noe å si for hvor mange partier som blir representert.

Flertallsvalg i énmannskretser svekker småpartiene. Forholdtallsvalg, særlig hvis det er kombinert med store kretser eller utjevningsmandater, kan oppmuntre til dannelse av nye partier og til deling av gamle.

Fordelingsformelen i forholdstallsvalg vil også påvirke hvordan stemmer omgjøres til mandater. Den mest vanlige metoden er d'Hondts metode, fulgt av Sainte-Laguës metode. I Norge bruker vi en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode. Forskjellen er i korte trekk at d'Hondts metode i noen grad favoriserer større partier, og Sainte-Laguës metode heller favoriserer små partier.

Størrelsen på valgkretsen vil også påvirke proporsjonaliteten i et valgsystem. Den generelle regelen er at jo større valgkretsen er, jo mer proporsjonalt blir resultatet. I noen få land, som Nederland og Israel, er hele landet et valgdistrikt og får dermed en høy grad av proporsjonalitet og mange partier. I Norge fungerer de gamle fylkene som valgdistrikter til stortingsvalg. En utfordring med små valgkretser er at de lettere kan manipuleres for å påvirke valgresultatet, blant annet gjennom såkalt gerrymandering.

Sperregrense er en minimumsgrense for hvor høy oppslutning et politisk parti må ha for å få tildelt seter i parlamentet. De fleste land har sperregrense, og det varierer normalt fra to prosent og opp mot 10 prosent, som for eksempel i Tyrkia. Noen få land som Nederland har ikke sperregrense. Norge har en sperregrense på fire prosent, men dette gjelder bare utjevningsmandater.

Sperregrenser er ment å hindre små partier i å få stor innflytelse. En sperregrense gjør valgsystemet mindre proporsjonalt, siden små partier får færre mandater enn stemmeantallet skulle tilsi.

Antallet representanter i det organet det er valg til, vil også påvirke proporsjonaliteten i et valgsystem. Den generelle regelen er at jo flere representanter organet har, jo mer proporsjonal blir fordelingen. Det norske Stortinget med sine 169 representanter vil være mindre proporsjonalt enn den svenske Riksdagen med sine 349 representanter.

Det er store forskjeller i lands valgordninger, og disse har naturligvis fordeler og ulemper. Et ideal handler om proporsjonalitet, at valget skal føre til et mest mulig likt forholdstall mellom antall stemmer gitt til et parti og antallet mandater partier får som resultat av valget.

Dette balanseres av idealer om å ha en valgordning som er lett å forstå, og ikke har kompliserte omregningsmekanismer. Et annet ideal er å ha en valgordning som sikrer et stabilt partisystem uten for mange nye partier, partsplittelser og usikkerhet. Et siste ideal er å sikre styringsdyktige regjeringer. Spesielt de to siste idealene fører gjerne til en mindre proporsjonal valgordning, som gir fordeler til større partier og gjør det vanskeligere å starte nye partier.

Den norske valgordningen er relativ proporsjonal, men sperregrensen knyttet til utjevningsmandatene og de relativt små valgdistriktene favoriserer de største partiene og gjør det vanskeligere for mindre partier. Se detaljer i valgordningen i Norge.

På 1800-tallet handlet utviklingen om hvem som kunne stemme og hvordan stemmingen skulle foregå. Det handlet om å utvide stemmeretten og å få gjort valgene hemmelige.

På 1900-tallet var det mest interesse knyttet til spørsmålet om omregningsmetoden, for eksempel om det skulle være mindre énmannskretser og flertallsvalg (i én eller to omganger) eller større flermannskretser med forholdstallsvalg (og eventuelt utjevningsmandater).

På 2000-tallet har utviklingen handlet mer og mer om proporsjonalitet i valgordningene. Dette gjelder både når det etableres nye demokratiske systemer, og mer reformer av eksisterende valgordninger. Dette har ofte ført til mer og mer kompliserte valgordninger.

• valg
• valgordning i Norge
• Norges politiske system