leddgikt

Leddgikt finnes hos 0,5–1 prosent av den voksne befolkning (prevalens). Sykdommen er dermed blant de vanligste betennelsesaktige revmatiske sykdommene. Det regnes med 25–40 nye tilfeller per 100 000 voksne per år (insidens), noe som tilsvarer om lag 1500 nye tilfeller årlig i Norge.

Inntil 50-årsalderen er sykdommen rundt fire ganger vanligere hos kvinner enn hos menn. Deretter reduseres kjønnsforskjellen. Forekomsten er den samme i byene som på landet, og det er ingen forskjell i utbredelse mellom ulike sosiale lag. Klimaet synes heller ikke å spille noen rolle. Sykdommen opptrer omtrent like hyppig overalt på kloden.

Leddgikt-lignende sykdom forekommer også hos barn i form av barneleddgikt.

Til tross for økt kunnskap om sykdomsmekanismene, kjenner vi ikke til hva som utløser leddgikt. I enkelte slekter foreligger spesielt mange tilfeller. Blant eneggede tvillinger (som er genetisk like) er det 12–15 prosent sjanse for at begge får leddgikt dersom den ene blir syk, men man har ikke påvist noen spesifikk arvegang. Hormoner kan også ha betydning.

Når sykdommen begynner, ses en reaksjon i immunsystemet som blir aktivert. Immunsystemet angriper etter hvert leddene ved en feil. Det utvikles en betennelse i leddene (artritt). Først blir innsiden av leddkapselen betent, deretter skades brusk og beinsubstans.

Sykdomsbildet og forløpet er forskjellig fra person til person. Hos enkelte begynner symptomene ganske brått med hevelse og smerter i leddene som kommer i løpet av få dager. Hos andre utvikler plagene seg over lengre tid.

Symptomene fra leddene omfatter stivhet, særlig i dagenes første timer (morgenstivhet), smerter ved bevegelse og reduserte bevegelsesutslag, altså at man ikke klarer å strekke ut leddene skikkelig. Som regel er det fingerledd (utenom ytterleddene), håndledd, føtter og ankler som rammes. Leddene angripes ofte symmetrisk. Det vil si at for eksempel høyre og venstre hånd rammes tilnærmet likt.

Håndkraften kan bli dårlig, og et vanlig håndtrykk kan være smertefullt. Funksjonstapet kan gjøre det vanskelig for eksempel å skjære brød eller bruke nøkler. Ryggsmerter er uvanlig, men det kan forekomme leddgikt i nakke- og kjeveleddene. Leddgikt medfører ofte uvanlig tretthet, nedsatt appetitt og lette muskelsmerter.

Hvis sykdommen ikke behandles, kan det bli feilstillinger i leddene. De kan bli ustabile og komme delvis ut av stilling (subluksasjon) eller skli helt ut (luksasjon). Fingrene blir da skjeve og kan peke fra kroppens midtlinje (ulnar deviasjon). Musklene kan bli forkortet og seneskjeder kan stivne, noe som bidrar til at fingre og tær blir krokete (kontrakturer).

Senebetennelse og slimposebetennelse (bursitt) er ikke uvanlig. Også lymfeknuter kan hovne opp.

Noen med leddgikt utvikler revmatiske knuter. De er vanligvis smertefrie og opptil to centimeter store. De finnes særlig i underhuden på strekkesiden av hender, underarmer og albuer, men kan også forekomme andre steder. Knutene kan være forskyvelige (man kan dytte på dem) eller festet til vevet under. Slike knuter forekommer nesten bare hos pasienter som har revmatoide faktorer og anti-CCP i blodet. Dette kan man undersøke med en blodprøve.

Ved håndleddene kan senehinnen i håndleddskanalen svulme opp slik at en nerve (nervus medianus) blir trykket på. Dette gir smerter og nedsatt følelse i flere av fingrene (karpaltunnelsyndrom). Tilstanden kan bekreftes ved nerveundersøkelse i form av nevrografi og krever ofte kirurgisk behandling.

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomene, og ved at hevelse i ledd som uttrykk for leddbetennelse (artritt) bekreftes.

Et behandlingsopplegg omfatter informasjon om sykdommen og behandlingen, smertelindrende tiltak, oppstart av sykdomsdempende behandling og vurdering av funksjonsfremmende tiltak som fysioterapi. Viktige mål med behandlingen er å oppnå fravær av leddbetennelser og andre symptomer og tegn på sykdom. Det finnes ingen kur mot leddgikt. Dersom sykdommen har medført feilstillinger eller andre større leddskader, kan ergoterapeut undersøke behovet og tilpasse støtteskinner og praktiske hjelpemidler.

Evnen til å bli gravid påvirkes vanligvis ikke av leddgikt. Under svangerskap bedres ofte symptomene, men vanligvis kommer et tilbakefall etter fødselen. Både ved planlegging av graviditet og i løpet av svangerskapet bør revmatolog konsulteres for å diskutere hvorledes man best kan planlegge og gjennomføre medisineringen. Spesielt må metotreksat og andre legemidler som kan skade fosteret stanses i tide. Ved behov skiftes det til andre medikamenter.

Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for svangerskap og revmatiske sykdommer (NKSR) ved St. Olavs hospital i Trondheim kan bidra med informasjon om svangerskap ved leddgikt og andre revmatiske sykdommer.

Kostholdet er ikke vist å være av betydning for utbruddet av sykdommen. Enkelte synes imidlertid å ha det bedre på diett. Noen føler seg bedre av vegetarkost og kan bli verre av kjøttmat. Andre føler seg verre etter inntak av sitrusfrukter, kaffe eller rødvin. Betydning for prognosen er imidlertid usikker. For de fleste anbefales et variert kosthold med mye flerumettet fett, ofte gjennom fet fisk kombinert med frukt, grønnsaker og lavt sukkerinntak.

Flere undersøkelser har vist at røyking øker risikoen mange ganger for å få leddgikt, og at prognosen er dårligere blant røkere. Overvekt bør også unngås fordi betennelsesprosessene kan øke ved fedme.

Klimatiske forhold er ikke årsak til sykdommen, men ledd- og muskelsymptomene kan påvirkes av været. Mange føler mer smerter og stivhet når lufttrykket er lavt og luftfuktigheten høy (værsyke) og bedring på dager med tørr luft og høyt lufttrykk. Tilsvarende kan også gjelde for pasienter med artrose (slitasjegikt), ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) og for fibromyalgi.

Leveutsiktene ved leddgikt er blitt mye bedre de siste årene. Tidlig diagnose og sykdomsdempende legemidler er viktig. Målrettet oppfølging har også bidratt til at langt færre får invaliditet eller forkortet livslengde. Imidlertid er leddgikt fortsatt å betrakte som en alvorlig sykdom.

Forebyggende tiltak mot komplikasjoner omfatter vaksiner og god hygiene mot infeksjoner. Leddgikt er på sikt også forbundet med økt forekomst av åreforkalkninger (aterosklerose) som i høyere alder øker risikoen for hjerneslag og hjerteinfarkt. Spesielt ved leddgikt anbefales røykeslutt, sunt kosthold, tilpasset fysisk aktivitet og om nødvendig behandling av for høyt kolesterol. Best resultat oppnås blant pasienter som er godt informert om sykdommen og behandlingen.

Man mener leddgikt er en relativt ny sykdom. Den første sikre beskrivelsen ble gitt av den franske kirurgen Augustin Jakob Landré-Beauvais (1772–1840) så sent som i 1800. Betegnelsen revmatoid artritt ble innført i 1859.

Revmatoid faktor som påvises i blodprøver hos de fleste med leddgikt, ble først påvist av den norske legen Erik Waaler i 1937. En klassisk test for å påvise revmatoid faktor kalles Waalers reaksjon, og var tidligere mye brukt. Testen er nå erstattet av nyere teknikker der anti-CCP er sentrale.

Behandlingsmulighetene for leddgikt ble betydelig bedre etter at metotreksat ble innført på 1980-tallet, med biologiske legemidler fra slutten av 1990-tallet og kinasehemmere fra 2017.

• ledd
• artrose
• urinsyregikt