Økonomi og næringsliv i Pakistan

I perioden 1965–1980 hadde Pakistan en økonomisk vekst på gjennomsnittlig 5 prosent årlig. Gjennom 1980-årene holdt den seg på om lag 6 prosent. I perioden 1990–2003 var det en gjennomsnittlig årlig vekst i BNP per år på 3,9 prosent. Etter forbigående negativ vekst ved tusenårsskiftet, var veksten kraftig de følgende årene og nådde 8,4 prosent i 2004–2005, men falt under finanskrisen i 2008–2009. I tiårsperioden 2013–2023 var den gjennomsnittlige årlige økningen i BNP på 3,1 prosent.

Tidlig i 1970-årene nasjonaliserte myndighetene store deler av landets industriforetak. Senere, og særlig fra midten av 1980-årene, ble det igjen åpnet for privatisering. I 1990-årene gjennomførte Nawaz Sharifs to regjeringer en rask privatisering av statlige industriforetak. Nesten alle restriksjoner på kapitalbevegelser, banketableringer og private investeringer ble opphevet. Den økonomiske veksten ble imidlertid hemmet av svak ressursbruk, utstrakt korrupsjon og et ineffektivt skattesystem.

I løpet av 1990-årene ble fattigdommen enda mer utbredt, og infrastruktur og sosiale tjenester preget av forfall. Pervez Musharrafs militærdominerte regime gikk siden tusenårsskiftet videre med radikale økonomiske reformer; blant annet av skattesystemet. Et omfattende program for fattigdomsbekjempelse ble gjennomført i årene 2001–2004. Til tross for dette lever 21,9 prosent av befolkningen i fattigdom (2018). Dette skyldes dels den store befolkningstilveksten, dels at landets rikdom er på forholdsvis få hender. Svært mange livnærer seg på et enkelt jordbruk.

De materielle ødeleggelsene etter en jordskjelvkatastrofe 8. oktober 2005 ble av Verdensbanken anslått til 5,2 milliarder USD. Fra verdenssamfunnet ble det i ettertid gitt løfter om bistand på i alt 6 milliarder USD. For å koordinere oppbyggingen etter jordskjelvkatastrofen etablerte den pakistanske regjeringen Earthquake Reconstruction and Rehabilitation Authority (ERRA) 24. oktober 2005.

Primærnæringene bidrar med 23,3 prosent av BNP (2023).

Rikt tilfang på vann fra Himalaya gir grunnlag for energi basert på vannkraft, og i tillegg til store kraftanlegg har man de senere år også bygd ut mindre lokale kraftverk – særlig i nord. Balutsjistan har drivverdige forekomster av naturgass, mens olje utvinnes blant annet i provinsen Sindh. Bergverksdriften er i all hovedsak statskontrollert.

I 2020 ble det utvunnet 4855 millioner tonn kull (i Balutsjistan og Punjab), mens importen utgjorde 17 239 millioner tonn. Landets samlede reserver av kull utgjør 3064 milliarder tonn (2019). Det utvinnes krommalm (i det nordøstlige Balutsjistan), kalkstein, petroleum, gips og jernmalm. Naturgassproduksjonen dekker en ganske stor del av Pakistans energiforbruk. Fra det store feltet ved Sui (nær Sukkur) i Balutsjistan fører en 560 kilometer lang rørledning til Karachi og en 350 kilometer lang ledning til Multan i Punjab. Gassinstallasjonene har imidlertid vært gjenstand for sabotasje fra militante balutsji-nasjonalister.

Råolje importeres fra Midtøsten, særlig Saudi-Arabia, mens naturgass kommer fra Iran og Qatar.

Industrien (inkludert bergverk) bidrar med 20,7 prosent av BNP (2023).

I perioden 2014–2018 var industrisektorens gjennomsnittlige årlige vekstrate på 5,3 prosent. Den største industrielle ekspansjonen har særlig funnet sted i provinsen Punjab, der nyrike forretningsmenn er blitt en ny overklasse i konkurranse med de tradisjonelle godseierne. Tekstil- og næringsmiddelindustrien, sammen med raffinering av petroleum, er viktigste næringer. Bomullsindustrien, som har tyngdepunkt i Karachi, produserer i stor utstrekning tekstiler og garn for eksport.

Pakistans samlede produksjon av stål utgjør 3,3 millioner tonn (2021). Det produseres 350 000 motorvogner per år (2024). Lærvareindustrien er i sterk vekst etter at Pakistan i større grad har begynt å bearbeide læret selv fremfor å eksportere ubearbeidede huder og skinn. Også næringsmiddel-, gummivare- og maskinindustrien og den kjemiske og elektrotekniske industri er i ekspansjon. Den farmasøytiske industrien domineres i stor grad av multinasjonale selskaper. Det finnes også en håndverksmessig industriproduksjon, særlig av keramikkvarer og tepper.

Politisk uro og konkurranse fra mer lett tilgjengelige naboland innebærer at turistsektoren er av begrenset økonomisk betydning for landets økonomi.

Samferdselsnettet i Pakistan er av svært varierende karakter, og er best utbygd i nord og i et belte ned til Karachi ved kysten. Karachi er landets viktigste havneby. 60 prosent av alt som importeres og eksporteres sjøveien, går over Karachi havn. Øst for Karachi er havnen Muhammad Bin Quasim, som ble etablert i 1970-årene i forbindelse med byggingen av Pakistan Steel Mills. En ny dypvannshavn ble i 2005 åpnet i Gwadar i provinsen Balutsjistan, 120 kilometer øst for grensen til Iran.

Det finnes nesten 12 000 kilometer jernbane (2021). Det er jernbaneforbindelse til Turkmenistan via Afghanistan. Det er 264 000 kilometer veier, hvorav 185 500 kilometer er asfaltert (2021). I 1978 åpnet The China-Pakistan Friendship Highway, som ga veiforbindelse fra Punjab-provinsen til Xinjiang-provinsen i Kina. Denne veien er på i alt 1300 kilometer; 887 kilometer i Pakistan og 413 kilometer i Kina. Det er i alt nesten 2000 kilometer motorvei i Pakistan (2021). Den eldste motorveien er fra 1997 (mellom Lahore og Islamabad). Internasjonale lufthavner finnes ved Karachi, Rawalpindi/Islamabad, Lahore, Peshawar, Quetta, Multan, Sialkot, Faisalabad og Hyderabad. To private flyselskaper konkurrerer med det 86 prosent statseide Pakistan International Airlines (PIA).

I Karachi ble byens eget jernbanenett (urban train) gjenåpnet i 2005 etter omfattende modernisering siden 1998. I byen er det mer enn 15 000 busser; alle i privat eie. Motorrickshawer, trehjulsscootere med tak og dører og fantasifulle dekorasjoner, setter sitt preg på ferdselen i mange byer. Tangas, hestekjerrer med to hjul, er fortsatt i bruk.

Pakistans eksport utgjorde 36,3 milliarder USD i 2023, mens importen beløp seg til nesten 58 milliarder USD. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 21,6 milliarder USD.

I 2019 hadde Pakistan størst eksport til følgende fem land: USA (14 prosent), De forente arabiske emirater (10 prosent), Kina (9 prosent), Tyskland (7 prosent) og Storbritannia (6 prosent). Viktige eksportvarer er tekstiler og andre bomullsprodukter, hvete, lærvarer, tepper, sportsartikler, sjømat og kirurgiske instrumenter.

I 2019 hadde Pakistan størst import fra følgende fem land: Kina (25 prosent), Qatar (11 prosent), De forente arabiske emirater (9 prosent), Saudi-Arabia (8 prosent) og Indonesia (6 prosent). Viktige importvarer er råolje, raffinert petroleum, naturgass, maskiner og transportutstyr, kjemikalier, jern- og stålvarer, halvfabrikata til industrien, palmeolje og plastprodukter.

Pakistan mottar lån og utviklingsbistand fra en rekke land og multilaterale organisasjoner, herunder FN og Verdensbanken. Bidrag fra pakistanske arbeidere i utlandet utgjør en stor del av landets valutainntekter.

• Pakistans geografi
• Pakistan
• kjernekraft i Pakistan
• atommakt
• Pakistans befolkning
• Pakistans historie

• The World Bank: Pakistan
• The World Bank: New country classifications by income level: 2018–2019
• CIA World Factbook: Pakistan
• FAO. Fishery and Aquaculture Country Profiles: Pakistan
• UNWTO World Tourism Organization. eLibrary: Pakistan
• Foreign Direct Investment: Pakistan
• UNCTAD: World Investment Report 2020
• FAO. Country Profile: Pakistan
• FAO. Pakistan at a Glance