Det armenske folkemordet

I 1889 stiftet noen medisinstudenter i Istanbul den hemmelige «Komiteen for Osmansk Enhet» (İttihad-ı Osmanî Cemiyeti), senere omdøpt til Komiteen for Enhet og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti). De hadde alle muslimsk bakgrunn, men hadde et sekulært og vitenskapelig syn på verden. De mente at Det osmanske rikets problemer skyldtes sultan Abdülhamits despotisme og ønsket å gjenopprette forfatningen av 1876. Fra 1895 ble Paris senteret for deres aktiviteter. Der ble de kalt «Ungtyrkere» (Jeunes Turcs). I Paris fantes også representanter for armenske grupperinger som delte Ungtyrkernes ideer. Under en kongress for osmanske opposisjonelle i Paris i 1907 ble det bestemt at Dashnaktsutiun skulle samarbeide med Ungtyrkerne.

I mellomtiden hadde Ungtyrkernes aktiviteter forplantet seg til offiserer og byråkrater i Selanik (dagens Thessaloniki). I 1908, da Russland og Storbritannia inngikk en avtale om kontroll av Makedonia, gjorde Ungtyrkernes offiserer opprør mot sultanen og tvang ham til å gjeninnføre forfatningen. I Istanbul ble den såkalte «Ungtyrker-revolusjonen» feiret av muslimer, kristne og jøder under bannere som «frihet, likhet og rettferdighet». Parlamentsvalg ble avholdt, og 14 av parlamentets 288 plasser gikk til armenske representanter.

I mars 1909 gjorde en allianse av konservative soldater, religiøse studenter og ulama i Istanbul opprør mot regjeringen og krevde at storvesiren skulle avsettes og sharia gjeninnføres. Ungtyrkerne slo ned opprøret og avsatte sultan Abdülhamit. Innen den tid hadde opprørere i Adana-provinsen angrepet lokale ungtyrkere og samtidig drept opp mot 25 000 armenere. Etter en parlamentarisk granskning ble 124 muslimer og 7 armenere henrettet for hendelsene.

I 1912 inngikk Bulgaria forsvarspakter med Serbia og Hellas. Montenegro inngikk en pakt med Serbia. I oktober erklærte de krig mot Det osmanske riket og erobret store områder, blant annet Selanik. Da det ble klart at de også ville overta Edirne, en tidligere hovedstad i riket, gjennomførte en gruppe ungtyrkere et statskupp og avsatte regjeringen. Et triumvirat bestående av politikeren Mehmet Talat pasja og offiserene Ismail Enver pasja og Ahmet Cemal pasja styrte nå riket som et militærregime. De hadde lite til overs for liberale mottoer som «frihet, likhet og rettferdighet.» Det viktigste for dem var å forme et sterk tyrkisk-muslimsk samfunn som kunne motstå forsøk på ytterligere oppdeling.

Kort tid etter kuppet startet en ny fase i Balkankrigen (1912–1913). Osmanene mistet nesten alle sine europeiske territorier med rundt fire millioner innbyggere. Over en halv million muslimske flyktninger strømmet inn i riket. Regjeringen bosatte mange av dem i de seks østlige provinsene med størst konsentrasjon av armenere for å endre den demografiske balansen i muslimenes favør. Armenerne utgjorde ikke flertall i noen osmanske provinser, men totalt bodde 1,5–2,0 millioner av dem i riket ved begynnelsen av første verdenskrig.

Armenernes stadig mer utsatte posisjon i riket fikk stormakter som Storbritannia og Frankrike til å reagere. I februar 1914 ble Ungtyrkerne presset til å undertegne en reformavtale. Den innebar at armenere skulle få delta i den lokale administrasjonen i de østlige provinser av Anatolia. Eiendommer som var blitt overtatt av muslimer siden 1894, skulle tilbakeføres. Sikkerhetssituasjonen skulle observeres av to utenlandske inspektører, som også skulle foreta folketelling. En av de to første inspektørene var den norske majoren Nicolai Hoff.

Osmanske myndigheter fryktet at avtalen kunne være et skritt i retning av et uavhengig Armenia i nesten halvparten av Anatolia. Sentrale ungtyrkere anså nå alle kristne i riket for potensielle forrædere. De utvidet en uoffisiell væpnet «Spesialorganisasjon» (Teşkilat-ı Mahsusa) som de hadde etablert under Balkankrigen med ytterligere tusenvis av voldelige kriminelle, som de løslot fra fengsel. Spesialorganisasjonen fikk i oppgave å drive spionasje og likvidere interne fiender.

2. august 1914 undertegnet Talat og Enver i hemmelighet en forsvarsavtale med Tyskland. Samme dag erklærte Russland krig mot Tyskland. Fra november var Det osmanske riket offisielt i krig mot ententemaktene (Frankrike, Storbritannia og Russland). Sultanen utstedte en fatwa der han erklærte jihad mot ententemaktene, en hellig plikt for alle muslimer. Forsøket på å appellere til panislamisme hadde liten effekt på muslimer i rikets arabiske provinser, men bidro til å motivere de tyrkiske og kurdiske militsene i Aserbajdsjan og Van-området til å drepe armenere.

I desember 1914 angrep russerne riket fra fronten i Kaukasus, og Envers forsøk på å stanse dem resulterte i at nesten 80 000 osmanske soldater døde. Nederlaget gjorde armenerne mer utsatt som gruppe, ettersom det førte til ytterligere utrenskinger – også innad i militæret.

Ved starten av krigen var rundt 200 000 armenere blitt innrullert i den osmanske hæren. Selv om russerne klarte å lokke noen tusen over til sin side, forble de aller fleste lojale overfor den osmanske staten. Enver ble selv reddet fra Kaukasus-fronten av en armensk offiser. Samtidig hadde Spesialorganisasjonen og kurdiske militser allerede før nederlaget massakrert tusenvis av armenske landsbyboere og kidnappet kvinner og jenter. Disse massakrene fortsatte inn i begynnelsen av 1915.

Britiske tropper okkuperte Istanbul 13. november 1918 og begynte å arrestere ungtyrkere. Den opprinnelige planen var å stille dem for en britisk militærdomstol, men da tyrkiske nasjonalister protesterte mot arrestasjonene, ble det bestemt at osmanske myndigheter selv skulle stå for rettssakene. De fant sted mellom 1919 og 1922. Triumviratet ble dømt til døden in absentia, og noen få prominente ungtyrkere ble hengt.

Ved krigens slutt i november 1918 ble området Kilikia i det sørlige Anatolia okkupert av bataljoner under fransk kommando kalt Légion d’Orient, og rundt 200 000 armenere returnerte fra Levanten. I 1919 begynte greske styrker å okkupere Egeerhavskysten, som skulle innlemmes i Hellas. Sèvres-traktaten som osmanene ble tvunget til å signere i august 1920, bekreftet Ungtyrkernes verste mistanker om at stormaktene og rikets kristne ville dele opp Anatolia.

Noen av armenerne som returnerte fikk sine eiendommer tilbake, men de fleste kom ikke så langt før ungtyrker-offiseren Mustafa Kemal mobiliserte restene av den osmanske hæren og beseiret grekerne i den gresk-tyrkiske krigen (1919–1922), også kjent som den tyrkiske uavhengighetskrigen. I oktober 1921 overga franskmennene Kilikia til tyrkiske myndigheter. Ved krigens slutt ble både rettssakene og prosessen med å tilbakeføre stjålne eiendommer stanset.

Da Mustafa Kemal etablerte Republikken Tyrkia i 1923, forsvant armenersaken fra agendaen. Kemal distanserte seg fra Ungtyrkerne og kritiserte dem for å ha ført Det osmanske riket inn i krigen og for å ha massakrert armenerne. Vestens oppmerksomhet rettet seg i stedet beundrende mot Kemals reformer. Den kortlivede Demokratiske republikken Armenia var da allerede blitt innlemmet i Sovjetunionen, hvor historiografi basert på nasjonal identitet måtte vike for marxistisk historieforståelse.

Formaliseringen av Raphael Lemkins folkemordsbegrep i FNs folkemordskonvensjon i 1948 bidro til at saken igjen fikk oppmerksomhet. Samtidig la det opp til at historiske debatter lenge fokuserte på de snevre strafferettslige kriteriene som ligger i folkemordbegrepets juridiske definisjon. Spesielt historikere som Bernhard Lewis, Stanford Shaw og Heath Lowry formet en «offisiell» tyrkisk versjon av historien. De benektet ikke at mange armenere døde i løpet av første verdenskrig, men mente at det ikke fantes bevis på at hendelsene var sentralt planlagt og koordinert av osmanske myndigheter. Andre, som statsviteren Guenter Lewy og historikeren Lucy Dawidowicz, mente at folkemordsbegrepet primært burde forbeholdes nazistenes utslettelse av seks millioner jøder. I 1982 forsøkte israelske myndigheter å stanse en konferanse om folkemordet i Tel Aviv.

På den armenske siden mente historikere som Vahakn Dadrian derimot at massakrene oppfylte Folkemordskonvensjonens kriterier fordi osmanske myndigheter var motiverte av et irrasjonelt og uforanderlig hat mot kristne. De handlet altså både med forsett og hensikt. Forklaringer om intensjonen bak massakrene i 1915–1916 gled dermed over i årsaksforklaringer, som fremstilte folkemordet som en uunngåelig konsekvens av religiøse eller etniske forskjeller i Det osmanske riket.

Siden tusenårsskiftet har en ny generasjon historikere tatt opp folkemordet. Forskere som Taner Akçam, Ronald Grigor Suny, Fatma Müge Göçek, Uğur Ümit Üngör og Raymond Kevorkian har vært mindre opptatt av å «bevise» at hendelsene var et folkemord. Med en bredere forståelse av folkemordsbegrepet som ligner mer på Raphael Lemkins eget, har de i stedet fokusert på hvordan og hvorfor det skjedde.

I tillegg til deportasjonene og drapene har de vektlagt de kulturelle og økonomiske aspektene ved folkemordet. Det har også utvidet perspektivet fra et snevert fokus på massakrene under første verdenskrig til den lengre endringsprosessen i osmanske muslimers og kristnes gjensidige fiendebilder.

Det har resultert i et mye mer komplisert bilde enn de offisielle tyrkiske og armenske versjonene som tidligere dominerte offentlige debatter. Samtidig har det bidratt til en opphopning av dokumentasjon som levner lite tvil om at hendelsene under første verdenskrig faktisk også oppfyller Folkemordskonvensjonens strenge kriterier. Blant historikere er det kun et lite mindretall som fortsatt benekter at massedrapene kvalifiserer som folkemord.

34 land bruker per 2023 offisielt betegnelsen folkemord, blant disse er Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Norge er ikke blant disse landene. På motsatt side støtter Pakistan og Aserbajdsjan, som heller ikke anerkjenner Armenia som en suveren stat, Tyrkias syn.

I Frankrike ble det i 2006 behandlet et lovforslag om å kriminalisere fornektelse av det armenske folkemordet på lik linje med holocaust-fornektelse. Både forfatteren Orhan Pamuk og den tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink kritiserte lovforslaget som et angrep på ytringsfriheten. Saken ble igjen tatt opp i 2011, men utsatt etter press fra Tyrkia. Lovforslaget gikk gjennom i 2012, men ble opphevet av grunnlovsrådet, som mente det stred mot prinsippet om ytringsfrihet og retten til å kommentere og tolke historiske hendelser.

• folkemord
• Det osmanske riket
• ungtyrkerne
• armenere
• Armenias historie
• Tyrkias historie

• Akçam, Taner og Kurt, Ümit (2015). The Sprit of the Laws: The Plunder of Wealth in the Armenian Genocide. Berghahn Books.
• Akçam, Taner (2006). A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility. New York: Metropolitan Books.
• Dadrian, Vahakn N. (1999). Warrant for Genocide: Key Elements of Turko-Armenian Conflict. New Brunswick: Transaction Publishers.
• Dadrian, Vahakn N. og Akçam, Taner (2011). Judgment at Istanbul: The Armenian genocide Trials. New York: Berghahn Books.
• Göçek, Fatma Müge (2015). Denial of Violence: Ottoman Past, Turkish Present, and Collective Violence against the Armenians, 1789–2009. Oxford: Oxford University Press.
• Kévorkian, Raymond (2011). The Armenian Genocide: A Complete History. Bloomsbury Publishing.
• Kieser, Hans-Lukas (2018). Talaat Pasha: Father of Modern Turkey, Architect of Genocide. Princeton: Princeton University Press.
• Suny, Ronald Grigor (2015). «They Can Live in the Desert but Nowhere Else»: A History of the Armenian Genocide. Princeton: Princeton University Press.
• Suny, Ronald Grigor; Göçek, Fatma Müge; Naimark, Norman M. (2011). A Question of Genocide: Armenians and Turks at the End of the Ottoman Empire. Oxford: Oxford University Press.
• Üngör, Uğur Ümit og Polatel, Mehmet (2011). Confiscation and Destruction: The Young Turk Seizure of Armenian Property. London: Continuum.
• Üngör, Uğur Ümit (2011). The Making of Modern Turkey: Nation and State in Eastern Anatolia, 1913–1950. Oxford: Oxford University Press.