Gülen-bevegelsen

Gülen-bevegelsen er den største forgreningen av Nur-bevegelsen, som i sin tur er en moderne videreutvikling av Naqshbandiyya (tyrkisk Nakşibendilik), en sunniislamsk sufi-tradisjon som kan spores tilbake til 1300-tallet. Sentralt i Naqshbandi-tradisjonen er en søken etter balanse mellom indre religiøs disiplin og aktiv deltakelse i samfunnet. Naqshbandi-tradisjonen hadde stor innflytelse i de tyrkisk-dominerte områdene av Det osmanske riket fra 1400-tallet. Den viktigste forgreningen på 1800-tallet var Khalidi-ordenen, som la vekt på statens og sultan-kalifens autoritet som beskytter av hanafi-skolen av den islamske sharia. Da Det osmanske riket kollapset etter første verdenskrig og Mustafa Kemal Atatürk etablerte republikken Tyrkia, ble kalifatet opphevet og sufi-brorskap forbudt og tvangsoppløst. Khalidi-ordenen var én av flere Naqshbandiyya-grener som overlevde forbudet, dels fordi den tillot tilhengere å utøve dhikr i det stille.

Gülen ble ikke formelt initiert inn i Naqshbandi-tradisjonens kjede (silsilah) av åndelige veiledere. Men han ble tidlig interessert i Said Nursis (1877–1960) tanker. Flere av Nursis læremestre var Naqshbandi-sjeiker tilknyttet Khalidi-grenen. Nursi selv var skeptisk til tradisjonens fokus på formelt initierte ledere og dens organisering i losjer. I stedet forsøkte han forgjeves å reformere den osmanske statens utdanningssystem for å forene islam med moderne vitenskap. Etter rikets kollaps støttet han den tyrkiske uavhengighetskrigen. Da den nye republikkens ledere forbød sufi-brorskap, vendte han seg bort fra offentligheten og skrev en flere tusen sider lang fortolkning av islams åndelige mening kjent som «Lysets budskap» (Risale-i Nur). Nursis tekster ble i hemmelighet kopiert og spredd rundt i Tyrkia og ga grobunn for Nur-bevegelsen, som i dag har flere millioner tilhengere.

Fethullah Gülen videreførte Nursis bestrebelser på å forene islam og moderne naturvitenskap. Gülen-bevegelsen er forankret i islamsk Naqshbandi-sufisme men opererer uten losjer og sjeiker. Bevegelsens lesesirkler fokuserer på Nursis tekster og Koranen, som begge tolkes inn i nåtidige problemstillinger. Man tar også for seg tekster og lyd- og videopptak av Fethullah Gülen, som tilhengere kaller «mesterlærer», på tyrkisk hocaefendi. Sentralt i Gülens budskap er en kritikk av materialistisk vitenskap, kultur og politikk. Gülen var også motstander av kommunisme, som han anså som en form for materialisme. Bevegelsen er nasjonalistisk og ser på staten som et viktig redskap i å forme en «gyllen generasjon» av muslimer som lever og tenker i tråd med islamsk etikk og samtidig er høyt utdannede innen særlig realfag. I motsetning til Nur-bevegelsen prioriterer Gülen-bevegelsen handling (aksiyon) fremfor indre meditasjon. Gülen la vekt på at muslimer skal avstå fra misjonsvirksomhet og heller konsentrere seg om å følge profeten Muhammeds eksempel (temsil). Tilhengere oppfordres til å være aktive deltakere i det moderne samfunnets økonomiske og politisk-administrative liv, for på den måten å mestre både den åndelige og den materielle verden. Bevegelsens filosofi og sentrale begreper er derfor nært knyttet til dens organiserte aktiviteter og fremvekst.

Militærkuppet i Tyrkia i september 1980 var et vendepunkt for Gülen-bevegelsen. Fethullah Gülen, som hadde sittet fengslet tidlig på 1970-tallet, ble etter kuppet på nytt etterlyst. Han sa opp stillingen som statsansatt predikant og gikk i skjul. Da det konservative Moderlandspartiet (Anavatan Partisi) vant valget i 1983, ble Turgut Özal, en politiker med tilknytning til en Khalidi-Naqshbandi-losje, statsminister. Özal lovet Gülen fritt leide og de to fikk et godt forhold. Da Özal gjorde det mulig å stifte private utdanningsinstitusjoner, grep Gülen muligheten til å etablere «pugge-skoler» hvor gymnaselever kunne forberede seg på den nasjonale opptaksprøven til universitetet. Senere etablerte han også gymnasier og universiteter. Med disse institusjonene kunne bevegelsen rekruttere nye tilhengere og tjene penger som så ble brukt til å videreutvikle Gülens nettverk av institusjoner. Den kunne også ekspandere til andre sektorer. Gülen etablerte velferdsorganisasjoner, kulturforeninger og tankesmier, og i 1986 kjøpte Gülen avisen Zaman. Innen 1990 var Fethullah Gülen blitt en landskjent muslimsk intellektuell og forkynner.

At bevegelsen fokuserte på åndelige og kulturelle spørsmål gjorde den mindre suspekt enn åpenlyst politiske bevegelser som Necmettin Erbakans Milli Görüş. Erbakans islamistiske politiske partier ble alle forbudt av den tyrkiske forfatningsdomstolen. Samtidig ble Gülen-bevegelsen stadig mer involvert i tyrkisk politikk. Gülen oppfordret sine tilhengere til å infiltrere statsapparatet i hemmelighet for å unngå at anti-islamistiske krefter i militæret og domstolene reagerte. I et velkjent videopptak som ble offentliggjort i 1999 sier Gülen: «dere må bevege dere gjennom systemets blodårer uten at noen oppdager dere inntil dere når frem til alle maktsentrene. [...] Dere må vente til dere har fått all statsmakt, til dere har brakt makten i alle de konstitusjonelle institusjonene i Tyrkia over til deres side.» Bevegelsen fokuserte særlig på å plassere tilhengere i rettsapparatet og i politiet og militæret. Etter hvert som tilhengere fikk innpass i staten, hjalp de andre inn, ofte gjennom eksamensfusk.

Bevegelsens vekst fortsatte gjennom 1990-og 2000-tallet. Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 fikk bevegelsen internasjonal oppmerksomhet fra politikere og forskere som så den som en representant for en liberal og demokratisk form for islam. Dette ryet ble også næret av mange av bevegelsens NGO-er i utlandet, som fokuserte på dialog mellom de abrahamittiske religionene og flerkulturelt mangfold. Fra 2007 utkom en engelskspråklig utgave av Zaman. Etter hvert utkom avisen i lokale utgaver på ti ulike språk, blant annet i USA, Australia og Tyskland, men hovedvekten lå i Sørøst-Europa og de tyrkiske republikkene i Sentral-Asia.

Ved lokalvalget i 1994 tok Velferdspartiet makten i flere storbyer, blant annet Istanbul, der Recep Tayyip Erdoğan ble borgermester. Ved parlamentsvalget i 1995 fikk partiet flest stemmer, og Erbakan ble statsminister i en koalisjonsregjering. Etter militært press trakk regjeringen seg i 1997, og partiet ble senere oppløst. Mange islamister, blant dem Fethullah Gülen, ble etterforsket. Gülen flyttet til USA, der han ble boende resten av livet.

Etter oppløsningen av Velferdspartiet og senere Dygdspartiet, brøt Erdoğan med Milli Görüş og grunnla AKP i 2001. Partiet vant valget i 2002, og Erdoğan ble statsminister. Gülen-bevegelsen samarbeidet tett med AKP og fikk innflytelse i statsapparatet. Til gjengjeld støttet bevegelsen AKP offentlig.

Det har vært vanskelig for utenforstående å få innsikt i Gülen-bevegelsens interne struktur og organisatoriske prosesser. De har ikke operert med et medlemskapsregister, og de fleste av dens antatt flere millioner tilhengere har sannsynligvis hatt et uformelt forhold til bevegelsen. Etter kuppforsøket i 2016 har forskere fått noe mer innsikt, og man anser nå bevegelsen for å ha bestått av flere konsentriske sirkler.

Sentralt i Gülen-bevegelsen var Fethullah Gülen selv. Bevegelsens tilhengere anså ham for å ha en usedvanlig karisma, og mange ble emosjonelt revet med av hans predikener. Samtidig ble han ansett for å være en moderne intellektuell som evnet å kople den islamske tradisjon med vestlige referanser som Shakespeare og Dostojevskij. Gülens åndelige autoritet gjorde ham til bevegelsens ubestridte overhode. Etter at han bosatte seg i USA, omga han seg med 10–15 spesielt lojale tilhengere som utgjorde bevegelsens sentrale råd.

Gülen holdt også nær kontakt med de oppimot 50 administrerende direktørene for viktige selskaper og holdingselskaper i bevegelsens nettverk. Disse lederne blir gjerne omtalt som «storebrødre» (büyük abiler). Parallelt med de institusjonelle lederne har man hatt «storebrødre» med ansvar for landsdeler, hele land, eller geografiske regioner som Europa, Nord-Amerika og Sør-Asia. Disse territorielle stillingene ble gjerne rokert hvert fjerde år. I tillegg kommer mullaer, religiøse veiledere som fungerte som Gülens representanter i bevegelsens ulike institusjoner.

Den neste sirkelen består av lokale aktivister som har ansvaret for å drive spesifikke prosjekter og mellomstore firmaer tilknyttet bevegelsen. Disse aktivistene ble tidligere kalt «imamer», senere «brødre» (abiler) eller «tjenere» (hadimler). De har mindre makt enn «storebrødrene», men har i noen tilfeller kunnet bygge opp betydelige ressurser gjennom sin kontroll av lokale skoler og forretninger. «Brødre» har også hatt ansvaret for å koordinere bevegelsens aktiviteter innenfor bestemte kommuner eller provinser.

I den ytterste og største sirkelen finner man de mange tilhengere som deltar i bevegelsen som ansatte i Gülen-tilknyttede firmaer, funksjonærer i offentlige institusjoner eller som elever, studenter eller lærere i Gülen-skoler. Mange av disse har deltatt i bevegelsens aktiviteter av religiøs overbevisning, mens andre bare har benyttet seg av karrieremulighetene som Gülen-bevegelsens organisasjoner har tilbudt. Mange har derfor hatt en tilfeldig eller ubevisst tilknytning til bevegelsen.

Etter AKPs valgseier i 2002 inngikk Gülen-bevegelsen og AKP et samarbeid som satte fart på bevegelsens infiltrasjon av staten. Særlig viktig var militæret, som sto bak oppløsningen av Velferdspartiets koalisjonsregjering i 1997, og domstolene, som hadde lukket de fleste av partiene Erdoğan tidligere hadde tilhørt. Så sent som i 2007 var også AKP nær ved å bli forbudt av Forfatningsdomstolen.

Overtakelsen av domstolene ble muliggjort av at AKP, som et ledd i sine EU-reformer, erstattet «Statssikkerhetsdomstolene» med «Domstoler med særlige fullmakter» (ÖYM) i 2004. Mange av statsadvokatene og dommerne som fikk stillinger i ÖYM-domstolene, tilhørte Gülen-bevegelsen. I 2007 åpnet de etterforskning av et nettverk som besto av militæroffiserer, journalister og akademikere som de påsto planla et kupp for å avsette AKP. Blant de tiltalte var journalister som var i gang med å etterforske Gülen-bevegelsens infiltrasjon av staten. Etterforskningene ble etter hvert utvidet til flere saker, hvor blant annet flere titalls offiserer og generaler ble tiltalt. Rettssakene endte i 2012 med hundrevis av fengselsstraffer, hvorav mange var livstidsdommer. Det har senere vist seg at en del av bevismaterialet var forfalsket. Forskere regner med at de fleste av stillingene som ble ledige i militæret, ble overtatt av Gülen-tilknyttede offiserer.

I kombinasjon med forfatningsreformer i 2010 resulterte disse rettssakene i at militæret ikke lenger utgjorde en trussel mot verken AKP eller Gülen-bevegelsen. Mens rettssakene var i ferd med å bli avsluttet, kom det tegn på at forholdet mellom de to islamistiske bevegelsene holdt på å slå sprekker. I februar 2012 ble etterretningssjef Hakan Fidan kalt inn til avhør av en aktor fra en ÖYM-domstol. Bakgrunnen var Fidans rolle i hemmelige fredsforhandlinger med Abdullah Öcalans ulovlige geriljaorganisasjon PKK. Fidan var en nær alliert av Erdoğan, som personlig hadde utpekt ham til stillingen. Erdoğan nektet å la Fidan bli avhørt og reduserte i stedet ÖYM-etterforskernes fullmakter.

I desember 2013 beordret en annen statsadvokat en storstilt korrupsjonsetterforskning av et titalls ledende AKP-politikere. Sønnene til tre ministre var blant dem som fikk hjemmene sine ransaket. Esker fylt med millioner av dollar ble fremvist til massemedia. Siden fulgte lekkasjer av angivelige avlyttingsopptak av blant andre Erdoğan, der han angivelig ba sin sønn skjule store mengder kontanter for politiet. Erdoğan kalte etterforskningene et «juridisk kupp» og reagerte med å omplassere flere hundre dommere, politietterforskere og påtalejurister. I 2014 ble ÖYM-domstolene stengt og delvis erstattet med nye rettsinstanser for etterforsknings- og avhørsdommere som AKP har bedre kontroll over. I 2015 begynte disse rettsinstansene å beordre etterforskninger mot Gülen-tilknyttede medier, og i mars 2016 ble avisen Zaman overtatt av staten.

Konflikten toppet seg etter det mislykkede kuppforsøket mot regjeringen 15. juli 2016. Deler av militæret søkte å drepe eller fange Erdoğan, avsette regjeringen og ta makten. Kuppforsøket feilet da titusener av AKP-sympatisører strømmet ut i gatene samtidig som ulike avdelinger av militæret og politiet forsøkte å stanse kuppmakerne. I kampene ble 270 mennesker drept, hvorav mange sivile. Erdoğan gikk tidlig ut og anklaget Fethullah Gülen for å stå bak kuppforsøket og begjærte ham utlevert fra USA. Gülen avviste alle anklager.

I kjølvannet av kuppforsøket erklærte regjeringen unntakstilstand og igangsatte en voldsom utrenskning av alle som kunne tenkes å ha en tilknytning til Gülen-bevegelsen. Rundt 700 000 mennesker ble etterforsket, hvorav nesten 300 000 ble anholdt av politiet og 90 000 formelt arrestert og stilt for retten. Rundt 150 000 ansatte i offentlig sektor ble avsatt, blant dem over 4000 dommere og påtalejurister. Rundt 190 medier, 300 skoler og 15 universiteter ble stengt og deres verdier overtatt av staten.

Fethullah Gülen døde 20. oktober 2024 og ble begravet på sin eiendom i Pennsylvania.

Etter Gülens død har hans autoritet gradvis blitt overført til en komite bestående av såkalte «storebrødre». Beslutningene deres skal vurderes av et sekretariat. Forskere ser dette som et forsøk på å omforme bevegelsen til en mer formelt strukturert og transparent organisasjon.

Tyrkiske myndigheter fortsatte å etterforske og fengsle Gülen-tilhengere som var mistenkt for å forsøke å gjenoppbygge nettverket, dog i langt mindre omfang enn i tiden etter kuppforsøket i 2016. Ifølge tall fra det tyrkiske innenriksdepartementet satt rundt 13 000 Gülen-tilhengere i tyrkiske fengsler, enten dømt eller i påvente av dom for Gülen-relaterte aktiviteter.

Med Gülen-bevegelsen ute av spill, har Erdoğan i stedet inngått en allianse med det ultranasjonalistiske partiet MHP, hvis medlemmer har overtatt store deler av politistyrken. Samtidig har andre religiøse brorskap, særlig Menzil-bevegelsen, fått innflytelse over Helsedepartementet.

• Fethullah Gülen
• Tyrkias samtidshistorie

• Hartmann, Ida. «Revolt within the Ranks: Bureaucratisation and Contestation among Gülen’s Followers in the Diaspora». Contemporary Islam, 25. august 2025.
• Hendrick, Joshua D. (2013). Gülen: The Ambiguous Politics of Market Islam in Turkey and the World. New York: NYU Press.
• Watmough, Simon P. og Öztürk, Ahmet Erdi (2018). «From ‘Diaspora by Design’ to Transnational Political Exile: The Gülen Movement in Transition». Politics, Religion & Ideology.
• Yavuz, M. Hakan (2013). Toward an Islamic Enlightenment: The Gulen Movement. New York: Oxford University Press.