Recep Tayyip Erdoğan

Erdoğan har familiebakgrunn i landsbyen Güneysu ved Svartehavet i provinsen Rize. Selv ble han født i Istanbul, og vokste opp i det lavere middelklassedistriktet Kasımpaşa. I barndommen solgte han blant annet limonade og mat på gaten for å bidra til familiens økonomi. Hans folkelige og «røffe» framtoning blir ofte latterliggjort av politiske motstandere.

Erdoğan fikk sin videregående skolegang på en såkalt Imam-Hatip skole. Disse utdannet opprinnelig imamer, men kombinerte senere ordinært sekulært pensum med religiøs opplæring. Mange ledende personer i de tyrkiske islamske bevegelsene har bakgrunn fra disse skolene, som ble svært populære fordi de fra 1980-tallet ga adgang til alle universitetsstudier.

Erdoğan studerte etter dette økonomi og administrasjon ved Marmara-universitetet.

Recep Tayyip Erdoğan ble tidlig del av den islamske bevegelsen Milli Görüş, der tidligere statsminister Necmettin Erbakan var sentral. Han ble også medlem İskenderpaşa-losjen, en innflytelsesrik sufi-forsamling i Istanbul som tilhører Khalidi-grenen av Naqshbandiyya (på tyrkisk Nakşibendilik).

Erdoğan var med i det islamske Velferdspartiet (Refah Partisi), som ble forbudt i Tyrkia i 1998. Han var borgermester i Istanbul i perioden 1994–1998, og fikk mye anerkjennelse for å ha forbedret offentlig transport, infrastruktur og renovering.

I 1999 ble Erdoğan dømt til fengsel for «oppfordring til religiøs uro». Bakgrunnen var at han i 1997 hadde sitert fra et gammelt dikt av den nasjonale ideologen Ziya Gökalp, som paradoksalt nok var sentral for den sekulære eliten som formet det moderne Tyrkia. Strofene han siterte sa blant annet at «minaretene er våre bajonetter».

For dette ble Erdoğan bannlyst fra politisk virksomhet for livstid, og måtte sone fire måneder i fengsel.

Erdoğan fikk senere igjen adgang til å drive politikk. Han var en av stifterne av Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkınma Partisi) i 2001, og ble partiets leder fra starten. Dette partiet var mindre radikalt enn Velferdspartiet. Ved valget i 2002 fikk AKP rent flertall i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen opphevet deretter forbudet mot at han stilte til valg, og han ble ved et suppleringsvalg i mars 2003 innvalgt. Tre dager senere ble han valgt til ny statsminister i Tyrkia. Han ble siden gjenvalgt som statsminister ved valgene 22. juli 2007 og 12. juni 2011.

Siden 1923 ble tyrkiske presidenter valgt av, og blant medlemmene av, Nasjonalforsamlingen. I mai 2007 tok AKP initiativet til en forfatningsendring, som ble gjennomført ved en folkeavstemming oktober samme år. Endringene medførte at den neste presidenten skulle bli direkte valgt av elektoratet.

Erdoğan stilte til valg ved det neste presidentvalget, som ble avholdt den 10. august 2014, og vant et flertall i første runde. Den 28. august tiltrådte han som landets tolvte president. Erdoğan erklærte tidlig at han ikke aktet å fortsette tradisjonen med et politisk nøytralt presidentembete, men ville innta en mer aktiv rolle i styringen av landet.

I april 2017 ble det avholdt folkeavstemning om å endre grunnloven i Tyrkia. Erdoğan fikk støtte fra et flertall i befolkningen til å gå fra et parlamentarisk system til et presidentsystem. Det innebar at presidenten ville få en utøvende politisk makt, og ikke bare være en nøytral seremoniell figur. I dette nye systemet er statsministerposten avskaffet, og det er presidenten som utpeker og leder regjeringen. Presidenten har også makt til å utpeke sentrale dommere i rettsapparatet, og til å styre gjennom dekreter.

I juni 2018 ble han med 52 prosent av stemmene valgt for en ny presidentperiode. Han ble igjen leder for regjeringen og utpekte sin egen svigersønn, Berat Albayrak, som finansminister.

Erdoğans velgerstøtte har særlig vært i konservative religiøse kretser, slik som på landsbygden og blant fattige migranter i byene, men også den voksende religiøst konservative middelklassen har støttet AKP. Han blir ofte ansett som en mann av folket og som lederen for en undertrykt muslimsk konservatisme.

Erdoğan fikk lenge støtte av den andre store islamske bevegelsen i Tyrkia, Fethullah Gülens Hizmet (se Gülen-bevegelsen). Dette var basert på at Erdoğan sto fram som leder for en samlet islamsk bevegelse i konflikt med en sekularistisk statselite som hadde sin ultimate støtte fra militæret. Denne brede bevegelsen søkte ikke å danne noen islamsk statsform, men var mer opptatt av å få mer religiøs frihet, og av å fremme konservativ moral og livsførsel.

Under Erdoğans ledelse tok AKP opp kampen for å begrense militærets dominans innenfor staten. Det tyrkiske militæret har gjennomført statskupp tre ganger (i 1960, 1971 og 1980), og i 1997 presset de statsminister Necmettin Erbakan til å trekke seg. Militæret har hatt flertallet i Statens sikkerhetsråd, og militærbudsjettet har ikke vært offentlig. Hærsjefen har heller ikke vært underlagt presidenten.

Mange på den politiske venstresiden støttet Erdoğan i denne kampen mot militærets dominans i den sivile staten. Han fikk også støtte fra den svært innflytelsesrike Gülen-bevegelsen, som kontrollerte flere store mediebedrifter og hadde sine medlemmer sentralt plassert i politiet, rettsapparatet og statsbyråkratiet.

Alliansen mellom Erdoğan og Fethullah Gülen begynte å sprekke i 2012. Den mer nasjonalistisk orienterte Gülen-bevegelsen var sterkt skeptisk til regjeringens fredsforhandlinger med PKK (Kurdistans arbeiderparti). Gülen-bevegelsen har hatt en sterkere nasjonal betoning av islam enn AKP.

Sjefen for Tyrkias etterretningstjeneste, og Erdoğans nære fortrolige, ble innkalt til avhør av en Gülen-lojal statsadvokat som etterforsket PKK. Dette ble en konfrontasjon mellom Erdoğans regjering og delene av statsapparatet som Gülen-tilhengerne kontrollerte.

Et åpent og dramatisk brudd kom i desember 2013, etter at politiet hadde startet korrupsjonsetterforskning av flere sønner av ministre i regjeringen. I februar 2014 ble det som angivelig var lydopptak av Erdoğans private, krypterte telefonsamtaler lekket ut på internett. I disse samtalene instruerte angivelig Erdoğan sin sønn Bilal om å flytte og skjule enorme summer av kontanter. Hvis disse opptakene var ekte, var det tydelige bevis på korrupsjon. Erdoğan og regjeringen besvarte etterforskningene med å erklære at en parallell struktur innen staten og politiet hadde blitt avdekket, med klar henvisning til Gülens tilhengere innen statsapparatet. Etterforskningen mot AKP-ministre ble altså framstilt som en politisk konspirasjon, og stoppet. Regjeringen startet en utrensking av Gülen-tilhengere i politiet, rettsvesenet og andre statsinstitusjoner. Flere mediehus ble i 2014 og 2015 utsatt for razziaer, der utstyr og dokumenter ble beslaglagt og journalister ble arrestert.

Den 15. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk i Tyrkia. En gruppering i militæret prøvde å ta kontroll over Ankara og Istanbul, og å ta Erdoğan til fange på hans feriested i Marmaris. Kuppforsøket ble avverget av andre deler av militæret og politiet som var lojale mot regjeringen og Erdoğan. Cirka 250 til 300 mennesker mistet livet og over 2000 ble skadet under kuppforsøket.

På statlig radio ble det lest opp en erklæring hvor det ble sagt at en gruppering som kalte seg Fredsrådet (Yurtta Sulh Konseyi, med referanse til et berømt sitat fra Atatürk) hadde grepet inn for å beskytte landets sekulære prinsipper. Erdoğan beskyldte imidlertid Gülen-bevegelsen for å så bak kuppet, noe Fethullah Gülen selv benektet.

Erdoğan har vært kritisert for en autoritær maktbruk, både retorisk og med hensyn til kritikk i media. Det var få kritiske røster i media inntil Gülens medier vendte ham ryggen.

Dette har å gjøre med en indirekte kontroll over media. Tyrkiske medier er eid av et fåtall store korporasjoner med bred virksomhet. Kritiske journalister har blitt oppsagt av sine egne redaktører etter press fra eierne, som ikke vil miste kontrakter med staten eller Erdoğan-allierte i sin øvrige virksomheter. Journalister har også lite beskyttelse fordi fagorganiseringsgraden er svært lav, etter press fra eierne.

De største uavhengige og opposisjonelle avisene og mediekanalene har blitt stengt de senere årene, eller blitt overtatt av regjeringsvennlige eiere, etter straffesaker. Etter kuppforsøket i 2016 stengte staten mer enn 120 mediekanaler og fengslet flere hundre journalister for angivelig å støtte terrorisme. Journalister og aviser som har vært kritiske til statens politikk overfor kurderne eller krigen i Syria har blitt tiltalt og dømt for å støtte terrorisme. Erdoğan har også gjort utstrakt bruk av injuriesøksmål mot journalister og andre kritikere.

• Tyrkias samtidshistorie
• Tyrkia
• Tyrkias politiske system
• Gülen-bevegelsen