Tyrkias historie etter 2000

Til tross for den strenge sekularismepolitikken under Atatürk, og mer eller mindre fram til 1980, forsvant aldri islam fra det tyrkiske samfunnsliv. Allerede fra republikkens fødsel i 1923 har samfunnet vært preget av en langvarig strid mellom sekularister og ulike leire av islamsk-orienterte politikere og intellektuelle. Man kan se denne spenningen helt tilbake til den sene osmanske perioden.

I Naqshbandi-kretsene utviklet det seg konservative og strenge ideer om islam som snart fant politisk uttrykk. Flere etterfølgende islamske partier sprang ut av denne bevegelsen fra 1960-tallet og ut 1990-tallet, og de var alle ledet av Necmettin Erbakan. Det ble dannet nye partier fordi myndighetene forbød dem etter hvert. I 1987 dannet Erbakan Velferdspartiet (Refah Partisi), som i 1995 overraskende vant parlamentsvalget. Han dannet en koalisjonsregjering i 1996, men ble presset av militæret til å gå av i 1997, fordi regjeringen ble sett som en trussel mot den sekulære grunnloven.

Velferdspartiet forbudt i 1998, og Dydspartiet dukket opp som etterfølger samme år. Recep Erdoğan var en av dets grunnleggere. Det ble imidlertid forbudt i 2001, som en trussel mot sekularismen. Samme år grunnla Erdoğan og Abdullah Gül det nye Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). AKP er basert i den samme religiøse bevegelsen, men presenterte seg som et vanlig konservativt parti uten noen religiøs profil. Erdoğan uttalte at partiets forbilde var de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han ønsket at det kunne bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. AKP vant en overlegen seier i parlamentsvalget i 2002.

En ubestridelig faktor bak seieren var støtten fra de to store islamske bevegelsene, Milli Görüş og Fetullah Gülens Hismet-bevegelse (mer kjent som Gülen-bevegelsen). Den første av disse hadde i lang tid drevet omfattende velferdsarbeid på lokalnivå. En annen faktor som kan ha bidratt til seieren kan ha vært den nærmest permanente politiske krisen Tyrkia stod i på denne tiden, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot politikere fra de etablerte partiene. Disse partiene ble kraftig redusert i størrelse ved valget. AKP bygde i stor grad sin støtte på den konservative og religiøse middelklassen og den lavere middelklassen på landsbygden og innlandet, samt migrantene til storbyene. Partiet hadde også stor støtte blant mindre velstående tyrkere, som så det som et moralsk bedre alternativ til de etablerte partiene.

Den nye regjeringen la seg på en moderat linje for ikke å provosere militæret, som hadde avsatt Necmettin Erbakan i 1997. Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AKP, men det lyktes ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdoğan, nektet å stille til valg grunnet en fengselsstraff i 1998 for en tale hvor han angivelig skal ha fremmet religiøst hat. Etter valget dannet AKP regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdoğan igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.

Den nye regjeringen godkjente snart internasjonale traktater som hørte inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), blant annet om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. AKPs ambisjon om EU-medlemskap var knyttet til partiets ønske om en grunnleggende demokratisering og fjerning av militærets sterke makt i det sivile samfunnet og statssystemet. Regjeringen foreslo å oppheve restriksjoner på ytringsfrihet og å reformere landets parti- og valglover. AKP befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Etter påvirkning fra flere kvinneorganisasjoner ble det i 2005 vedtatt en helt ny straffelov, som blant annet styrket kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og gikk mot bruken av tortur.

AKPs første regjeringsperiode ble av deler av den tyrkiske venstresiden og av mange i vesten ansett som å ha hatt en generell demokratiserende effekt på det tyrkiske samfunnet, hovedsakelig på grunn av at militærets innflytelse på sivilsamfunn og politikk ble begrenset. Som del av EU-tilpasningsreformene mistet militæret sin ledelse og flertall i Statens sikkerhetsråd.

I 2010 la regjeringen ut en pakke med grunnlovsendringer til folkeavstemning, fordi de ikke hadde to tredelers flertall i parlamentet. De viktigste endringene gjaldt rettssystemet, og ble presentert som en demokratiserende reformering av en grunnlov som var skrevet av kuppmakerne i 1980. Militære domstolers myndighet ble begrenset, og militære kuppmakeres immunitet mot straffeforfølgelse ble opphevet. Rettssystemet var et hovedområde for endringer, og her var det konflikt om motiver og konsekvenser. Antallet høyesterettsdommere ble økt, og parlamentet, hvor AKP hadde klart flertall, fikk myndighet til å utnevne flere av dommerne. AKP presenterte det som en avpolitisering av rettsapparatet, mens opposisjonen fremstilte det som en farlig politisering og svekking av domstolenes uavhengighet. Fagforeningene protesterte også mot begrensninger på friheten til fagorganisering og streik.

Sammen med AKPs innledende demokratiserende effekten kom det en religiøs konservatisme, som etter hvert skapte en tiltakende polarisering mellom sekularister og AKP. Spenningen ble ikke mindre av uttalelser slik som den Erdoğan kom med i 2010, der han uttalte at menn og kvinner ikke er like og at kvinners skjebne er bestemt av gud. Mange sekularister anklager AKP for å ha en skjult islamistisk agenda under sin demokratiske overflate.

Etter hvert bleknet optimismen rundt AKPs demokratiserende intensjon. I 2007 startet en etterforskning av påståtte kupplaner (Ergenekon-saken) mot AKP-regjeringen. Hundrevis av militære offiserer, journalister, akademikere og politikere ble arrestert, og i 2008 startet rettsprosessen. I flere rettssaker ble 275 personer dømt til lange fengselsstraffer. Kritikerne mente at AKP brukte de angivelige kupplanene til å rydde unna opposisjonspolitikere, kritiske journalister og sekulære samfunnsstøtter. Det ble også hevdet at mange i påtalemyndighetene tilhørte Erdoğans allierte, Gülen-bevegelsen, og at dette dreide seg om en politisk utrenskning. I april 2016 ble alle dommene opphevet av Høyesterett.

Erdoğan og AKP brukte også sin makt mot media, i en serie med injuriesøksmål mot journalister, og stengninger av aviser og mediekanaler. Terrorismeparagrafer i lovverket ble også brukt til å stenge mediekanaler, gjennom anklager om støtte til den kurdiske geriljabevegelsen PKK. Noen mediebedrifter ble også konfiskert og overtatt av AKPs allierte.

I 2012 begynte alliansen mellom AKP og Gülen-bevegelsen å sprekke. Noe av bakgrunnen for dette var AKPs forhandlingstilnærming til konflikten med den kurdiske geriljaen PKK. AKP-regjeringen arrangerte i 2009 hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av Gülen-lojale tjenestemenn i påtalemakten, som samme år forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å samarbeide med PKK og lekke hemmelig informasjon til dem. I 2013 kom det til fullt brudd mellom Gülen og AKP etter at Gülen-tilknyttede anklagere startet korrupsjonsetterforskning av Erdoğan og andre ledende AKP-politikere. Erdoğan svarte med en utrenskning av Gülen-folk i påtalemakten, rettsapparatet, politiet og hæren. Han advarte og mot eksistensen av en «parallell stat» i Tyrkia, med klar henvisning til Gülen-bevegelsen. Gülen advarte mot de autoritære tendensene til Erdoğan og kalte ham for en «farao».

Erdoğan ble Tyrkias president i august 2014, da han vant presidentvalget med 52,2 prosent av stemmene.

Den 16. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk mot regjeringen. Det var deler av militæret som stod bak, men det ble raskt stoppet, fordi andre deler av militæret, sammen med politiet støttet regjeringen. En erklæring om maktovertakelse ble lest opp på den statlige tv-kanalen TRT, på vegne av en gruppering som kalte seg Fredsrådet, uten at dets medlemmer ble presentert. Begrunnelsen for maktovertakelsen ble oppgitt å være regjeringens udemokratiske makt og trusselen mot Atatürks sekulære grunnlov, korrupsjon og en feilslått antiterrorstrategi. Erdoğan anklaget sin tidligere allierte, den USA-baserte predikanten Fetullah Gülen for å stå bak kuppforsøket, og anmodet USA om å utlevere ham til Tyrkia. Gülen benektet enhver befatning med kuppforsøket.

Etter kuppforsøket innførte Erdoğan unntakstilstand, hvor han tilsidesatte Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Rundt 40 000 mennesker ble fengslet, og blant dem flere skjønnlitterære forfattere og journalister som ble anklaget for å støtte eller være tilknyttet PKK. Flere tusen politifolk, lærere, byråkrater og akademikere mistet stillingene sine, og tusenvis av akademikere fikk utreiseforbud. I tillegg stengte myndighetene stengte mer enn 140 mediekanaler. Opposisjonen mente at kuppforsøket ble brukt som begrunnelse for å fortsette utrenskingen av Gülen-tilhengere og samtidig til å ramme den sekularistiske opposisjonen.

I en folkeavstemning den 16. april 2017 sa et knapt flertall ja til å utvide fullmaktene til presidenten. Det var et ja til å endre grunnloven i retning av et presidentsystem. De viktigste endringene er at presidenten kan være medlem av et parti, han kan utnevne høyesterettsdommere, han kan utnevne ministre, og han kan styre gjennom dekreter og erklære unntakstilstand. Statsministerembetet ble avskaffet når det nye systemet trådte i kraft i 2018. Det dreide seg altså om en sterk maktkonsentrasjon.

Erdoğan ble gjenvalgt som president i første valgomgang i 2018 med 53,0 prosent av stemmene. Ettersom ingen av de tre kandidatene fikk mer enn 50 prosent av stemmene ved første valgomgang i 2023, ble det avholdt en andre valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer: Recep Tayyip Erdoğan og Kemal Kılıçdaroğlu. Erdoğan var kandidaten fra Folkets allianse, som bestod av AKP og Det nasjonalistiske bevegelsesparti (MHP). Kılıçdaroğlu var kandidaten fra en nasjonal allianse av seks opposisjonspartier, herunder Det republikanske folkepartiet (CHP) som han er leder av. Erdoğan ble gjenvalgt etter at han i andre valgomgang fikk 52,18 prosent av stemmene.

• Tyrkias historie
• Tyrkia
• Tyrkias politiske system
• Tyrkias befolkning
• Historisk oversikt
• Liste over sultaner
• Liste over statsministre i Tyrkia
• Liste over presidenter i Tyrkia