Kambodsjas samtidshistorie

Ledelsen i Røde Khmer ble splittet etter august 1996 da 4000 soldater under ledelse av Ieng Sary overga seg til regjeringen. Ieng Sary ble da benådet av kongen og fikk juridisk amnesti ettersom han hadde blitt dømt til døden for folkemord in absentia i 1979 av en provisorisk domstol sammen med Pol Pot. Dette svekket fraksjonen til Pol Pot, som selv ble dømt til livsvarig fengsel i 1997 i en rettssak ledet av fraksjonen til Ta Mok. Pol Pot døde året etter, og samme år overga også to andre tidligere toppledere seg; Nuon Chea og Khieu Samphan. Kambodsjanske regjeringsstyrker arresterte Ta Mok i mars 1999, og han satt fengslet til han døde i 2006. I 2003 kom den kambodsjanske regjeringen og FN overens om å stille et fåtall av de gjenlevende Røde Khmer-lederne for en felles kambodsjansk-internasjonal krigsforbryterdomstol.

Prins Ranariddh forhandlet i 1997 med Røde Khmer om en fredsavtale, men Hun Sen avsatte ham ved et væpnet kupp, og prins Ranariddh dro i eksil. Året etter ble prinsen dømt til fengsel in absentia for et påstått kuppkomplott, men ble benådet av sin far kong Sihanouk og fikk vende tilbake foran valget i 1998. Her vant Hun Sen en knepen seier. De to politiske rivalene ble omsider enige om ny maktfordeling. Hun Sen skulle nå være eneste statsminister i koalisjonsregjeringen, mens prins Ranariddh fikk rollen som parlamentspresident.

I oktober 2004 abdiserte kong Norodom Sihanouk for andre gang og overlot kongeverdigheten til sønnen Norodom Sihamoni, som i over 20 år hadde vært bosatt i Paris (Frankrike) og Praha (Tsjekkia).

Lederen for det tredje største partiet, Sam Rainsy, gikk i 2005 i landflyktighet etter å ha blitt fratatt sin parlamentariske immunitet og stevnet for retten for påståtte injurier mot Hun Sen. I sitt fravær ble han dømt til 18 måneders fengsel, men ble benådet av kong Sihamoni og vendte så tilbake. I 2006 vedtok parlamentet å avskaffe fengselsstraff for injurier etter at en rekke opposisjonelle har sonet injuriedommer.

Ved lokalvalgene i april 2007 fikk Kambodsjas folkeparti (CPP) flertall i 1592 av 1621 kommuner. Sam Rainsys parti økte sine flertallskommuner fra 13 til 27, stort sett på bekostning av Funcinpec, som ble revet opp av bitre fraksjonskamper. Denne gang fikk rojalistene kontroll over bare to kommuner. En utbryterfraksjon anført av prins Ranariddh vant ikke en eneste kommune.

Prins Ranariddh ble i mars 2007 dømt til 18 måneders fengsel in absentia for påståtte økonomiske forbrytelser. Han skal blant annet ha ønsket å selge Funcinpecs partihovedkvarter med sikte på egen vinning.

Hun Sen tok et enda fastere grep om makten da hans CPP la beslag på 90 av i alt 123 plasser ved parlamentsvalget (Underhuset) i juli 2008, en fremgang på 17 plasser fra 2003. Sam Rainsy-partiet markerte seg igjen som største opposisjonsparti med 26 plasser. Bare to rojalister kom inn.

CPP har stått for styret i en lengre periode med stabilitet og betydelig økonomisk vekst; samtidig er kløften mellom fattig og rik og mellom by og land blitt enda større. I 2023 valgte Hun Sen å tre av som statsminister, og hans sønn Hun Manet ble formelt landets leder. Hun Sen er fortsatt partileder for CPP og president i Senatet.

Hun Sen er kjent for å basere sin popularitet blant annet på appeller til nasjonalistiske følelser. Dette ble særlig aktuelt da en gammel grensetvist med Thailand blusset opp igjen i 2008. Striden sto da om Preah Vihear-tempelet, et hinduistisk tempel fra Khmer-rikets storhetstid som ligger nær grensen til Thailand. Bakgrunnen for striden var Kambodsjas søknad om plass på UNESCOs verdensarvliste for tempelet. Kunngjøringen fra UNESCO om at Preah Vihear var innvilget verdensarvstatus vakte imidlertid nasjonalistiske følelser også i Thailand, da tempelet i enkelte tidsperioder har tilhørt thailandsk territorium. Tempelet ble formelt tildelt Thailand (Siam) i en traktat mellom Frankrike og Siam i 1904, da Kambodsja var et fransk protektorat. En påfølgende traktat i 1907 endret grensene på nytt slik at Preah Vihear igjen havnet innenfor kambodsjansk territorium. Etter at Kambodsja ble selvstendig fra Frankrike i 1954, ba kambodsjanske myndigheter den internasjonale domstolen i Haag om å endelig avgjøre grensespørsmålet, og domstolen dømte i Kambodsjas favør i 1962. Etter oppføringen på verdensarvlisten i 2008 strømmet thai-nasjonalister til Preah Vihear for å kreve tempelet tilbake. Begge land sendte soldater til området, og tvisten pågikk frem til 2011. 35 soldater og fem sivilister hadde til da mistet livet.

Den 23. juli 2025 ble en thailandsk soldat skadet etter å ha tråkket på en landmine i Ubon Ratchathani-provinsen i Thailand. Kambodsja ble anklaget for å ha minelagt området, noe kambodsjanske myndigheter benektet. Dagen etter brøt det ut kamper mellom thailandske og kambodsjanske soldater i nærheten av tempelet Ta Moan Thom på kambodsjansk side, og kampene spredte seg raskt til andre grenseområder. Kambodsja sendte raketter inn på thailandsk territorium og Thailand sendte bombefly for å bombe kambodsjanske militære mål. Per 31. juli 2025 har minst 43 personer mistet livet og 300 000 sivile har blitt internt fordrevet. Etter initiativ fra malaysiske styresmakter og USAs president Donald Trump trådte en våpenhvile i kraft den 29. juli. Våpenhvilen betegnes som skjør, og Thailand har beskyldt Kambodsja for å ikke respektere våpenhvilen, noe Kambodsja avviser.

Kambodsja har også uløste grensetvister med Vietnam, som spesielt gjelder deler av Sør-Vietnam, som kalles Kampuchea Krom («Nedre Kambodsja») av kambodsjanere. Området har tidligere tilhørt Kambodsja, men ble formelt gitt til Vietnam av franskmennene i 1949. Da bodde det omtrent 400 000 etniske kambodsjanere i området, og antallet etniske kambodsjanere, eller Khmer Krom, anslås i dag å være mellom syv og ti millioner. Krigføring mot Vietnam, blant annet med mål om få tilbake Kampuchea Krom, var del av narrativet til Røde Khmer. I dag eksisterer det krefter innenfor Kambodsja og Vietnam som fastholder at området er kambodsjansk, men det har ikke ført til fysiske konfrontasjoner i moderne tid.

Det pro-vietnamesiske styret slo i 1986 inn på en økonomisk reformlinje som oppmuntret til privat næringsdrift. I 1994 kom nye eksportprivilegier og utvidet skattefrihet for utenlandske foretak. I byene vokste det frem en velstående klasse av næringsdrivende. Den økonomiske veksten i 1990-årene var svært ujevnt fordelt mellom ulike næringer og sosiale lag, og hovedsakelig konsentrert til byene. Millioner av landminer, gerilja, svake administrative strukturer og mangel på faglært arbeidskraft skapte problemer.

Kambodsja ble i 1999 opptatt som medlem av det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet, og i 2003 som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kravet om frihandel har vært problematisk da en stor del av statens inntekter kommer fra tollavgifter.

Ved tusenårsskiftet lå produksjonen av ris og andre landbruksprodukter fortsatt under nivået fra 1960-årene. Den raskest voksende sektoren har vært tekstilindustrien som produserer for eksport; tidlig på 2000-tallet stod den for mer enn halvparten av eksporten, men med synkende tendens. Kambodsja fortsatte å være avhengig av utenlandsk bistand; 40–50 prosent av statsutgiftene dekkes av lån og bistand.

Kambodsja har i senere år stått for en relativt solid økonomisk vekst, men er fortsatt blant verdens fattigste land der om lag 35 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Regjeringen prioriterer landbruk, landbruksrelatert industri og turisme i sin næringspolitikk. Tekstilindustrien er fortsatt viktig, men møter stadig sterkere konkurranse fra andre lavkostland som India og Kina. Turistindustrien har siden tusenårsskiftet vært i ekspansjon, sentrert om Angkor Wat, Phnom Penh og Sihanoukville.

Kinesiske investeringer og innflytelse i landet har hatt en markant økning. I 2008 var Kina største bistandsgiver med 256,7 millioner amerikanske dollar, mens EU og Japan svarte for henholdsvis 214 og 112,3 millioner. Kina stiller ingen spesielle krav, mens vestlige giverland ofte har vært i disputt med den kambodsjanske regjeringen over brudd på menneskerettighetene.

Omfattende leteboring på kambodsjansk sokkel gir håp om at olje og gass kan være basis for fremtidig vekst i nasjonaløkonomien. Havnebyen Sihanoukville er base for letevirksomheten som foregår over et område på 37 000 kvadratkilometer. Som største operatør har amerikanske Chevron (sammen med japanske Mitsui Oil) gjort et funn estimert til 400 millioner fat råolje.

Det internasjonale pengefondet (IMF) anslo i 2007 at Kambodsjas oljeinntekter i 2020 ville komme opp i minimum 1,7 milliarder dollar. Til sammenligning var hele statsbudsjettet i 2009 på 1,9 milliarder, hvorav halvparten ble dekket av eksterne bistandsmidler. FNs utviklingsprogram UNDP har i en rapport anslått at med full produksjonskapasitet vil Chevron-blokken kunne gi mellom 100 000 og 150 000 fat daglig. De øvrige fem blokkene var ikke med i beregningen. Kambodsja har også betydelige mengder naturgass nordøst i landet. Det norske oljedirektoratet og Norad deltok i 2008 på en UNDP-konferanse i Phnom Penh om forvaltning av oljeinntekter. Intet tyder imidlertid på noe gjennomslag for et kambodsjansk oljefond etter norsk mønster.

Utenlandske eksperter peker på at de institusjoner som Kambodsja-regjeringen har etablert for å ta seg av forvaltningen av fremtidige oljeinntekter, bærer preg av utstrakt hemmelighold og mangel på kontrollmekanismer. Statsoljeselskapet Cambodian National Petroleum Company (CNPC) er direkte underlagt tidligere statsminister Hun Sen og visestatsminister Sok An; sistnevnte er CNPCs styreformann. Opposisjonen i nasjonalforsamlingen har klaget over et svært begrenset innsyn i statsoljeselskapets virksomhet. Millioner av dollar som er blitt betalt for konsesjoner er ikke tatt med i selskapets regnskap, ifølge britiske Global Witness, som overvåker og undersøker næringslivsprosjekter i utviklingsland.

Miljøorganisasjoner har tidligere reist sterke klagemål over at en annen av Kambodsjas fremste naturressurser – store skoger med verdifullt trevirke – nærmest har blitt uttømt etter år 2000. Bak en svært omfattende rovhugst ligger korrupsjon innen landets politiske elite, som angivelig har latt tømmerselskapene forsyne seg uhemmet. Blant giverland og investorer omtales korrupsjonen gjerne som et hovedproblem.

Siden 2006 har Verdensbanken plassert Kambodsja blant de verste 8 prosent av alle land når det gjelder «mangel på korrupsjonskontroll». Kambodsja ble rangert som nummer 158 av 180 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2024. Landet var nummer 148 av 193 på FNs indeks for levekår og menneskelig utvikling i 2023/2024.

Kambodsjas høyesterett godkjente våren 2006 dommerkollegiet i tribunalet mot et fåtall gjenlevende Røde Khmer-ledere. Det tok nesten ti år med forhandlinger, preget av avbrudd og komplikasjoner, før FN og Kambodsjas regjering kom til enighet om sammensetningen av 17 kambodsjanske og 13 internasjonale FN-oppnevnte dommere. Tribunalet kaltes offisielt Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia (ECCC). Dette var en juridisk nyskapning idet FN og Kambodsja i fellesskap stod ansvarlig. Sammensetningen med både lokale og internasjonale jurister betegnes som unik, særlig fordi de lokale var i flertall. De siktede hadde både kambodsjanske og internasjonale forsvarsadvokater.

Rettslige forundersøkelser begynte i 2007 med avhør av Kaing Guek Eav, kjent under sitt revolusjonære kallenavn «Duch». Han var sjef for det beryktede tortur- og forhørssenteret S21, Tuol Sleng-fengselet i Phnom Penh, som i dag er museum. Duch, som overga seg i 1999, var lenge den eneste av Røde Khmer-lederne som ble holdt i forvaring etter at general Ta Mok, også kjent som «Slakteren», døde i 2006. I september 2007 ble så Nuon Chea arrestert og siktet. Som Røde Khmers sjefsideolog var han i mange år topplederen Pol Pots nærmeste fortrolige. Innad i bevegelsen var han kjent som «Broder nr. 2». I november gikk tribunalet videre med arrestordre mot Røde Khmers utenriksminister Ieng Sary og hans kone Ieng Thirith. Sistnevnte var Pol Pots svigerinne og sosialminister i Røde Khmer-regjeringen. Khieu Samphan, president i «Demokratisk Kampuchea» (1976–1979) og i mange år bevegelsens ansikt utad ble også pågrepet.

Prosessen åpnet offisielt i februar 2009 med fengselssjefen Duch i tiltaleboksen. Han erkjente skyld, men anførte til sitt forsvar at han handlet på ordre ovenfra. Øvrige rettssaker mot de tidligere topplederne fant sted i årene 2011–2018. Siktelsene omfattet blant annet folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det antas at 1,7 millioner kambodsjanere – nærmere en fjerdedel av den daværende befolkningen – døde som følge av massakrer, sykdom og overarbeid under Røde Khmer-regimet i perioden 1975–1979.

Av de fem tiltalte ble tre tidligere toppledere dømt til livsvarig fengsel: Kaing Guek Eav, Noun Chea og Khieu Samphan. Ieng Sary døde av hjertesvikt i 2013 før domsavsigelsen mot ham ble fullbyrdet, og Ieng Thirith ble etter fire år i forvaring fritatt straff på grunn av sviktende helse. Hun døde i 2015, og Noun Chea gikk bort i 2019 mens han satt i fengsel. Kaing Guek Eav døde i 2020.

I tillegg til de mest kjente gjenlevende representantene for Røde Khmer ble også fem personer med lavere rang stilt for retten. Ingen av sakene endte med domfellelse, av ulike årsaker. Sakene ble rettet mot tidligere kommandør i hæren Meas Muth (saken ble avsluttet i 2021), Sou Met, tidligere kommandør i Luftforsvaret (som døde i 2013 før saken ble avsluttet), Yim Tith, partisekretær for Kirivong-distriktet (saken ble avsluttet i 2021), Ao An, visesekretær for den Sentrale Sonen og sekretær for sektor 41 i den Sentrale sonen (saken ble avsluttet i 2021) og Im Chaem, sekretær for Preah Netr Preah-distriktet i sektor 5 (saken ble avvist i 2017). Årsakene til at de siste tiltalte ikke ble dømt er blant annet relatert til konflikter mellom nasjonale og internasjonale dommere i ECCC.

Fra flere hold har det kommet krav om at flere må stilles til ansvar. Imidlertid er det ikke planlagt noen form for rettsoppgjør mot tusener andre som arbeidet for Røde Khmer, blant annet på grunn av at ECCC har et begrenset mandat som ikke omfatter personer som hadde lavere rang i Røde Khmer.

Rettsprosessene har ikke foregått uten kontrovers, og prosessene har høstet kritikk fra både nasjonalt og internasjonalt hold. Prosessene har blitt kritisert for å være langdryge og kostbare – kostnadene er sagt å ha vært over 300 millioner dollar – og flere tidligere dommere i ECCC har trukket seg underveis, blant annet på grunn av usikkerhet vedrørende den finansielle situasjonen og interne konflikter.

• Kambodsjas historie
• Kambodsjas befolkning
• Kambodsjas politiske system
• Røde Khmer

• ECCC.gov.kh – tidslinje for Kambodsjas historie fra 1930 (engelsk)
• Sebastian Strangio: The Roots of the Thailand-Cambodia Border Conflict. Artikkel i The Diplomat, 28. juli 2025.

• Kiernan, Ben (2008). The Pol Pot Regime: Race, Power and Genocide in Cambodia under the Khmer Rouge, 1975–79. London, New Haven: Yale University Press.
• Chandler, David (2008). A History of Cambodia. 4th Edition. Boulder, Colorado: Westview Press.