Muslimenes erobring av Spania og Portugal

General og guvernør av Tanger, Tariq ibn Ziyad, og general Tarif Ibn Malik var de øverste militære lederne i Umayyadenes erobring av den iberiske halvøyen. Allerede i år 710 ledet ibn Ziyad en ekspedisjon med en styrke på 400 militære med base i Nord-Afrika, men etter ordre fra general og guvernør av Maghreb – og senere walí av al-Andalus, Musa Ibn Nusair, så valgte de å ikke å krysse stredet ved dagens Gibraltar.

Det finnes få sikre kilder i dag fra den tidligste etappen av erobringen, men det skal ha vært møter mellom Musa og Julian, greven av Ceuta, hvor sistnevnte oppfordret førstnevnte til å innvandrere den iberiske halvøy fordi befolkning led og var sterkt rammet urett under kong Roderik, samtidig som at var mange palasser og mye rikdom i området. Dette ga de muslimske erobrerne legitimt grunnlag for å gjennomføre erobring.

Etter et vellykket rekognoseringsoppdrag ved byen Cádiz i år 711, valgte Umayyadenes øverste leder i Nord-Afrika, Musa ibn Nusair, å gi ordre til Tariq Ibn Ziyad – som ledet en styrke på syv tusen mann – om å starte erobringen. Det innledende målet innebar å gjennomføre raid og oppdage området, men etter hvert ble de møtt av store vestgotiske styrker.

Under Ziyads ledelse erobret de muslimske styrkene raskt store byer som Cordoba, Granada og Toledo. Etter hvert som nyhetene om styrkenes suksess nådd Musa, valgte han å selv krysse Gibraltarstredet med en styrke på mellom 12 000 og 18 000 soldater. Denne styrken erobret Sevilla, og ble deretter splittet i to, hvor én beholdt kontrollen av byen og i år 713 lanserte tokter inn i en by som Murcia og Coimbra. Mens majoriteten av styrken ledet av Musa, dro til Toledo for å møte Ziyad.

På tidspunktet Umayyadene besluttet å erobre det vestgotiske riket, var sistnevnte preget usikkerhet, fraksjonert maktbase og aristokrati – riket var kontrollert av to ulike klaner som kjempet om makten, og utstrakt fattigdom, noe som ledet til sosial misnøye og opprør blant vestgoterne. Disse faktorene hadde allerede medført at riket mistet kontroll over om lag én tredje del av det geografiske områdene de tidligere hadde kontrollert. Samtidig var vestgoterne de siste tiårene før erobringen sterkt rammet av sult og tørke, og spredning av pest. Summen av dette, i kombinasjon med et velutviklet romerske veinett, la et grunnlag som muliggjorde erobringen.

I det vestgotiske riket levde det en stor jødisk befolkning langs middelhavskysten, og disse hadde tilhold i byer som Tarragona, Elche, Córdoba, Sevilla, Toledo og flere andre. Nyheter fra Umayyadenes tokt- og erobring av Nord-Afrika hadde nådd befolkningen, og disse gjorde at den jødiske delen av det vestgotiske riket trodde de vil forbedre sin egen situasjon ved å yte hjelp til de muslimske erobrerne, spesielt fordi de over flere århundre var tvunget til slavearbeid og spesielt diskriminert av vestgotisk lovgivning, som tvang majoriteten til å frasi seg- og konvertere fra jødisk tro.

I år 714 ble både Musa og Ziyad kalt tilbake til Umayyadenes hovedsete i Damaskus. Dette skyldes at begge hadde valgt å ikke følge ordre fra kalif Suleiman ibn Abd al-Malik om å trekke seg tilbake eller roe ned erobringen. På dette tidspunktet hadde to til sammen erobret to-tredjedeler av den iberiske halvøy, helt opp til dagens Biscayabukten. Ved møtet i Damaskus var kalifen syk, og brødrene hans møtte- og konfronterte Musa, hvor de deriblant krevde at han skulle gi fra seg all rikdom fra toktene på den iberiske halvøy. Dette nektet Musa å gjøre, og det sies at ved internjustis, hvor Tariq tok en rolle som vitne, medførte at kalif Suleiman valgte å frata Musa rank og konfiskere alt av erobret rikdom. I årene etter ble også Musa’s to sønner drept, mens han selv døde naturlig mellom årene 715 og 717. Mens Tariq forble i Damaskus, og døde naturlig i 720.

Umayyadenes militære kampanjer fortsatte etter møtet i Damaskus, og i år 719 erobret de Barcelona og marsjerte videre inn i den siste del av det vestgotiske riket -- Septimania (dagens sørlige Frankrike). Regionen ble kalt Arbūnah og skulle bli en base for videre erobring, men etter hvert som de muslimske styrkene ble knust i slaget om Toulouse i år 721, så satte dette en stopper for videre tokter i områdene som utgjør dagens Frankrike.

Etter hvert som store deler av den iberiske halvøy var under tydelig kontroll av Umayyadenes styrker, ble al-Andalus inndelt i fem administrative områder som tilsvarer det vi i dag ser på som Andalusia, Galicia, Lusitania, Castilla og León, Aragon, Catalonia og Septimania.

Som en hyllest til Tariq ibn Ziyad og hans suksessfulle erobring av den iberiske halvøy, så ble Gibraltar døpt Jabal Tāriq (جبل طارق), «Tariqs fjell» på arabisk fordi det var her de muslimske styrkene først gikk i land.

• umayyadene
• islams historie
• Spanias historie