Olav den hellige

Ifølge sagaene ble Olav født i år 995, men enkelte har foreslått at han kan ha vært noe år eldre dette. Han var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske, som igjen skal ha vært oldebarn av Harald Hårfagre. Farens tilnavn knytter ham til Grenland, som i vikingtiden var området rundt Norsjø i Telemark. Faren skal ha blitt drept i Sverige kort før Olav ble født. Han vokste derfor opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike. Olav hadde flere yngre halvsøsken, blant dem Harald Hardråde.

Sagaene forteller at Olav dro i vikingferd da han var tolv år gammel, til østersjøkysten, danskekysten og Nederlandene. Så langt vi kan rekonstruere hans reiser gjennom sagaer, skaldedikt og korte omtaler i europeiske kilder, dro han til Østersjøen i 1007 og herjet langs svenskekysten og var muligens involvert i et angrep på Sigtuna. Deretter reiste han til Gotland og krevde skatt der, før han ifølge én kilde overvintret i Holmgard (Novgorod) i Russland.

Våren 1008 herjet Olav blant annet på øya Øsel i Estland og i Finland. I løpet av sommeren satte han kursen mot Danmark. Der slo han seg sammen med Torkell Høye, kjent som jomsviking og en viktig hærfører for den danske kong Svein Tjugeskjegg. Tidligere historikere har ofte forbundet Torkell og Olav med vikingangrepene på Tiel og Utrecht i disse årene, men det er mer sannsynlig at skaldediktene omtaler mindre herjingstokt i Kennemerland, sør for IJselmeer, som grev Dirk III av Holland kontrollerte.

Høsten 1009 kom Olav til England som en del av Torkell Høyes hær og ble involvert i Svein Tjugeskjeggs kamp mot kong Ethelred 2. I 1010 deltok Olav trolig i et stort slag ved Ringmare i East Anglia, og han deltok senere i erobringen og plyndringen av Canterbury. Der ble erkebiskop Ælfeah tatt til fange for å få løsepenger for ham, men han ble senere drept av sine fangevoktere. Kong Ethelred 2 betalte en stor sum for å hindre nye angrep og for at Torkell Høye skulle gå i hans tjeneste.

Olav reiste i 1012 til Normandie, hvor han var leietroppsfører for hertug Rikard 2. Her deltok han i flere kamper, blant annet i et slag ved Dol mot hertugen av Bretagne. Han skal i denne perioden ha reist sørover mot den iberiske halvøya, og skal ifølge sagaene ha kommet helt til Gibraltar for han snudde nordover igjen. Trolig var Olav i følge med andre normannere inn i Middelhavet til Palestina og Sør-Italia, der de i flere år hadde vært både leiesoldater og pilegrimer.

Høsten 1013 var Olav tilbake i Normandie og ble døpt i Rouen enten samme høst eller tidlig i 1014 av hertugens bror, erkebiskop Robert. Kongesagaene sier at han ble døpt allerede som barn, med Olav Tryggvason som gudfar. Denne tradisjonen er usikker, men i så fall kan Olav ha konfirmert dåpen i Rouen denne vinteren. Denne vinteren var også Ethelred 2 i Normandie, etter at kong Svein Tjugeskjegg hadde fått overtaket i England. I februar 1014 døde kong Svein, og Ethelred 2 returnerte kort etter til England, trolig med Olav i hans følge.

Olavs aktivitet i England fra våren 1014 til høsten 1015 er usikker, selv om sagaene sier han var med å gjenerobre London for Ethelred 2. Sveins sønn, Knut den mektige, hadde flyktet fra England i 1014, men fra Danmark samlet han en sterk flåte og hær som angrep England sommeren 1015. Knut fikk stadig sterkere feste i England utover høsten, men omtrent samtidig forlot Olav kampen om England og seilte over Nordsjøen til Norge.

I 1015 dro Olav med kun to knarrer til Norge og gjorde krav på det norske kongedømmet. Tidspunktet var neppe tilfeldig, siden Knut den mektige hadde tatt med seg store hærstyrker til England og den norske riksstyreren Eirik Jarl var med ham. Norge var da styrt av Eiriks unge sønn, Håkon, og hans bror Svein Håkonsson jarl. Ved ankomsten til vestlandskysten kom Olav overraskende på Håkon og tok ham til fange. Han ble løslatt mot å love å dra til England og ikke komme tilbake.

Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene, vant Olav til seg flere støttespillere på Østlandet. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar. Det har vært diskutert hvor det eksakte stedet for slaget stod. Trolig var det ved Mølen og Helgeroa sør i Vestfold. Senere samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Etter å ha slått ned motstanden fra høvdinger på Østlandet, fikk Olav nå ti relativt rolige styringsår. I denne perioden førte han etter en vanlig oppfatning samlingen av Norge et skritt videre. Olavs bidrag til rikssamlingen var blant annet at han hadde herredømme over et større område enn noen norske konger før ham, la grunnlaget for et kongelig administrasjonsapparat, befestet kristendommen og konfiskerte motstandernes eiendommer slik at han økte krongodset. I tillegg engasjerte han seg i handel og slo norsk mynt.

Bakgrunnen for Olav Haraldssons nederlag på Stiklestad handler om utenrikspolitiske forhold og utfordringer fra stormennenes makt rundt om i kongeriket. Olav hadde skaffet seg fiender blant stormennene ved sin harde fremferd mot sine motstandere rundt i landet.

Forholdet til nabolandene Sverige og Danmark var ikke godt i utgangspunktet. Olavs forgjengere i riksstyringen, jarlene Eirik og Svein, var knyttet til den danske og svenske kongsætten ved ekteskapsbånd. Det fiendtlige forhold til sveakongen Olof Skötkonung ble løst ved forlik, og Olavs giftermål med Olofs frilledatter Astrid var et ledd i dette forliket.

Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav. Knut var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut. Forbundsfellene søkte å komme Knut i forkjøpet, og ved Helgeå i Skåne i 1026 stod et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav.

Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos kong Knut den mektige. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuts utsendinger i Norge. Den innenlandske opposisjonen mot Olav vokste raskt i styrke, og hans grep på det norske kongedømmet raknet fullstendig etter at han i desember 1027 lot drepe den mektigste mannen på Vestlandet, Erling Skjalgsson. Sommeren året etter kom Knut selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og dro snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav. Jaroslav var gift med dronning Astrids søster Ingebjørg, begge døtre til Olof Skötkonung.

Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Han brøt opp fra Russland senvinteren i 1030 og kom først til Gotland. Her kristnet han ifølge den senere tradisjonen gotlendingene, som fremdeles var hedninger.

Med en hær av svear, jemter, islendinger og norske følgesmenn kom Olav deretter til Trøndelag. På Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom. På Stiklestad falt Olav 29. juli 1030. Angivelig var det Tore Hund som gav ham banesåret.

• Les mer om Slaget på Stiklestad.

Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie var likevel ikke som konge, men som helgen i det norske samfunnet etter hans fall på Stiklestad. Etter fallet var Olavs lik blitt fraktet ut til Nidaros og gravlagt i sandmelen sør for byen i all hemmelighet. Men allerede året etter ble legemet hans tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York.

Opphavet til Olavs helgenstatus ser ut til å ha sammenheng med en utbredt misnøye med det danske styret etter 1030. Olavs norske motstandere, med Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve som de fremste, mente at de ikke hadde fått en slik stilling etter Olavs fall som Knut den mektige hadde forespeilet dem. De inngikk derfor en allianse med krefter innenfor den nyetablerte norske kirken og brøt med Knut. Man ble enige om isteden å hente hjem Magnus, en sønn Olav hadde med en tjenestekvinne som het Alvhild, fra landflyktighet i Russland og gjøre ham til konge.

Kalv og Einar reiste til Russland i 1034 og kom tilbake med Magnus i 1035. Det skulle da allerede ha skjedd undere i forbindelse med Olavs lik, og i tillegg hadde det funnet sted mirakuløse helbredelser. Olav var blitt utropt til helgen, noe som kunne styrke Magnus’ kongedømme. Olavs hirdbiskop Grimkjell har etter alt å dømme hatt en nøkkelrolle i denne utviklingen. Helgenkongefenomenet var godt kjent fra tidligere engelsk historie.

Med Astrid hadde Olav en datter, Ulvhild, som ble giftet inn i den saksiske hertugslekt og fikk en stor etterslekt (blant annet det nåværende norske kongehuset). Med en (kanskje engelsk) tjenestekvinne ved hirden hadde han sønnen Magnus (den gode), som var norsk konge fra 1035 til 1047.

• Slaget på Stiklestad
• Olavsarven
• Olavsskrinet
• Norges historie
• Liste over Norges monarker

• Olav den hellige i moderne norsk historie – Norgeshistorie.no

• Krag, Claus: Olav 2. Haraldsson den hellige i Norsk biografisk leksikon.
• Johnsen, Oscar Albert: Olav Haraldssons ungdom indtil slaget ved Nesjar 25. mars 1016: En kritisk undersøkelse, 1916.
• Bø, Olav: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, 1955.
• Langslet, Lars Roar: Olav den hellige, 1995.
• Lidén, Anne: Olav den helige i medeltida bildkonst : Legendemotiv och attribut, 1999.
• Langslet, Lars Roar og Knut Ødegård, billedredaktør Kjartan Hauglid: Olav den hellige: Spor etter helgenkongen, 2011.
• Bagge, Sverre: «Olav den hellige som norsk konge (1015-28)», Historisk tidsskrift 94 (2015): 555–587.