Peter den store

Peter var sønn av tsar Aleksej Mikhajlovitsj i hans andre ekteskap. Ved halvbroren Fjodor 3s død i 1682 ble Peter, da ti år gammel, utropt til tsar. Halvsøsteren Sofia Aleksejevna og de opprørske strelitsene (gardemusketerene) fikk ved et kupp igjennom at hennes bror og Peters eldre halvbror, Ivan, også fikk tsartittel. Ivan var sykelig og hadde nedsatte forstandsevner, og Sofia ble dermed den faktiske regenten.

I 1689 førte ny politisk uro til at Sofia måtte gi fra seg makten. Selv om halvbroren Ivan formelt fortsatte som medregent til sin død i 1696, gikk statsstyret nå i det store og hele over til familien til Peters mor. I disse årene befattet Peter selv seg lite med sine herskeroppgaver. Han omgav seg mest med personlige venner, mange av dem utlendinger, og viste allerede den interessen for vestlige forbilder som kom til å gjøre ham til det moderne Russlands far.

I 1697–1698 foretok Peter inkognito en studiereise til Vest-Europa sammen med sveitseren François Jacques Le Fort. Der arbeidet Peter som skipstømmermann i Nederland, studerte matematikk og astronomi, kjøpte inn verktøy og instrumenter og engasjerte mange engelske og nederlandske håndverkere og teknikere. Før han nådde hjem, var et nytt opprør blant strelitsene slått ned – det tredje i rekken – og ved hjemkomsten lot Peter cirka 2000 av dem bli henrettet. Strelitskorpset ble oppløst, og Peter begynte som den første russiske hersker å bygge opp en regulær armé.

I samarbeid med innflyttede vesteuropeere gikk Peter også i gang med å omskape Russland til en moderne europeisk stat, uten respekt for russiske tradisjoner og skikker. Han utøvde et sterkt press for å endre adelens skikker og levemåte, forenklet alfabetet og moderniserte kalenderen. Han støttet utbyggingen av manufakturer, verfter og kommunikasjoner. Han grunnla absolutismen i Russland og styrket den nye tjenesteadelen på bojarenes (stormennenes) bekostning.

I stedet for den gamle bojar-dumaen innkalte han i 1711 et senat og inndelte sentralforvaltningen etter kollegiesystemet, og lokalt inndelte han riket i guvernementer i 1708. Kirken ble underlagt staten via Den allerhelligste synode, et legmannsorgan utnevnt av ham selv. Noen virkelig folkeskole fikk Peter ikke skapt, men fagskolevesenet ble utviklet.

Hovedmålet for Peters utenrikspolitikk var å sikre Russland stadig kontakt med Vesten ved å skaffe landet adgang til Svartehavet og/eller Østersjøen, noe som nødvendigvis måtte bety krig med Det osmanske riket og Sverige. I 1696 erobret han Azov, anla Taganrog ikke langt fra Dons utløp og begynte å bygge opp en sterk flåte her. Ved den russisk-osmanske fred i Konstantinopel i 1700 fikk han også tilgang til Svartehavet. Deretter konsentrerte han seg om østersjøområdene.

Peter inngikk i 1698 en avtale med den polske kong August 2. om felles aksjon mot Sverige, og freden med tyrkerne satte ham i stand til å erklære krig, kalt Store nordiske krig. Innledningsvis led Peter et stort nederlag ved Narva i 1700, men da svenskekongen Karl 12. så vendte seg mot Polen, fikk Peter et pusterom til å okkupere en del av østersjøprovinsene.

I 1703 anla han Peter-Paulus-festningen på en øy i elven Neva, og begynte omkring den å bygge opp den nye hovedstaden St. Petersburg. I 1709 slo han Karl 12. i et avgjørende slag ved Poltava. Ved den endelige fredsslutningen i Nystad i 1721 vant Russland de fleste svenske østersjøprovinsene og avløste Sverige som den ledende makt i Nord-Europa.

Som symbol på at Russland nå var blitt en europeisk stormakt vraket Peter i 1721 den gamle tsartittelen for seg og sine etterkommere og kalte seg keiser (imperator).

Han ble etterfulgt på tronen av sin andre hustru, Katarina 1.

• statsoverhoder i Russland
• Russlands historie
• Romanov