frøspredning

Tilpasninger til vindspredning er for eksempel støvfine frø. Hos enkelte orkideer veier ikke frøene mer enn to mikrogram. Vintergrønn og soldogg har også små og lette frø.

Ulike utvekster som hår, fnokk og vinger er andre tilpasninger til vindspredning. Frøull hos osp, vier, mjølker og bomull får frøene til å fly med lette vindpust. Mange kurvplanter som løvetann og tistel har frukter som er små nøtter med fnokk: en hårkrans som er et omdannet beger. Hos mogop og reinrose forlenger griffelen seg til en lang, bløthåret «hale» som vinden tar tak i. Vingeaktige utvekster på frøene eller fruktene får diasporene til å snurre i lufta hos lintorskemunn, gran, furu, bjørk, alm, lind, lønn og mange skjermplanter.

En annen utbredt spredningsform er ballistisk spredning. Typisk for denne spredningsformen er at frøene ligger i kapsler. Når disse modner, blir stengelen til kapslene lengre og stivere slik at de lettere vaier i vinden. Når kapslene så åpnes, blir frøene slynget ut med vindkast, og følger den banen luftmotstand, vind, omgivelser og tyngdekraften tillater. Eksempler på planter med ballistisk frøspredning er valmuer, sildrer, bulmeurt, klokker, nelliker, revebjeller og kjemper.

Planter som har vannspredning, har ofte flyteorganer. Oftest er det luftfylte hulrom i frøet, frøskallet eller fruktveggen, som hos gul sverdlilje, strandflatbelg, strandkål og kokos. Enkelte planter kan spres svært langt på denne måten. Vettenyrer er frø fra den tropiske erteplanten Entada gigas som fraktes med Golfstrømmen til våre strender. Frøene kan fortsatt være spiredyktige når de skylles opp på land.

Dyrespredning er når dyr er spredningsvektor for frukter eller frø, innvendig eller utvendig.

Innvendig spredning kaller vi endozookori. Planter som har denne spredningsmåten, har som regel saftig frukt med sterk farge og noen ganger aroma. Fruktene blir spist av fugler og pattedyr som dermed får næring og væske. Frøene (eller fruktsteinene hos steinfrukter) kommer uskadet ut igjen med ekskrementene. Ofte får de økt spireevne i prosessen, fordi magesaften virker oppløsende på det harde skallet som mange slike endozookorer har. Alle de vanlige bærene våre (blåbær, tyttebær, molte, bringebær og så videre) har denne spredningsformen.

Frø og frukter som er utstyrt med kroker, stive hår eller en klebrig overflate spres ved at de henger seg fast i dyrepelsen eller fjærene til forbipasserende. Denne utvendige spredningen kalles epizookori, og kan foregå over store avstander. Eksempler på planter som har denne spredningsformen, er piggfrø, hundetunge, klengemaure, åkermåne, brønsle og borre.

Dyr som smågnagere, ekorn og diverse fugler samler frø og frukter til matlagre og vinterforråd, særlig nøtter som hassel og eik. Mange faller av på veien, og spres på den måten. Mange maur bruker også frø og frukter til å fôre yngelen med. Da har frøene eller fruktene fettholdige vedheng, elaiosomer, som maurene gnager av. Senere kastes selve frøet bort. Eksempler på slik maurspredning (myrmekokori) har blant andre blåveis, lerkespore, hårfrytle og svaleurt.

Vi skiller gjerne mellom intensjonell og ikke-intensjonell frøspredning av mennesker. Intensjonell spredning er når vi dyrker planter, og inkluderer jordbruk og skogbruk, prydplanter og medisinplanter. Ikke-intensjonell frøspredning er når frøspredningen er et biprodukt av annen menneskelig aktivitet. Import av dyrefôr, korn, potteplanter og ballast kan ha med seg blindpassasjerer som etablerer seg rundt møller og havner. Transportnettene våre er også kilder til spredning på grunn av luftstrømmene vi skaper. Utallige ugress er blitt mer eller mindre kosmopolitiske takket være menneskelig virksomhet (antropokorer).