samisk utdanningshistorie

Mot slutten av 1600-tallet økte interessen for misjon i Danmark-Norge. Interessen var blant annet på grunn av rapporter om samenes manglende kristendomskunnskaper og at misjonærene skulle bekjempe «religiøse villfarelser blant samene», der samenes mytologiske vesener ble ansett som «falske guder og avguder.» Joiken ble sett på som syndig, hellige steder ble ødelagt, og sjamantrommene ble forbudt.

En egen enhet av den kristne misjonen, kalt Misjonskollegiet, ble etablert i Norge av den dansk-norske kongen i 1714. Denne virksomheten ble organisert i en avdeling kalt Finnemisjonen som vektla bruk av samisk som misjonsspråk, ledet fra Trondheim av presten og misjonæren Thomas von Westen (1682–1727). Finnemisjonen var sterkt forankret i pietismens misjonskall som handlet om at samene fikk undervisning på sitt eget språk, samtidig som det var forventninger om at misjonen skulle bidra til nasjonsbygging.

I arbeidet med å rekruttere misjonærer og til samiskopplæring ble Seminarium Scholasticum etablert i 1717 som en egen avdeling ved Katedralskolen i Trondheim. Denne avdelingen ble underlagt Misjonskollegiet i København. Seminarium Scholasticum ble avviklet da von Westen døde i 1727. Undervisning av nye misjonærer og opplæring i samisk ble ikke tatt opp igjen før etableringen av Seminarium Lapponicum i 1752 som ble ledet av misjonæren, presten og språkforskeren Knud Leem (1692-1775).

Med skolelovene på 1700- og 1800-tallet ble samene pålagt både skolegang og kostnader knyttet til den, noe som møtte motstand i samiske samfunn, men kombinasjonen misjon/skole førte til at samiske barn og unge ble språkkyndige, også i norsk. Misjonskollegiet endret gradvis språkstrategi overfor samene der samiske språk tapte terreng, og gikk over til forkynnelse og undervisning på norsk.

Etableringen av Finnefondet i 1851 skulle gi et økonomisk grunnlag for fornorskingspolitikken og ble viktig for å utvikle tiltak i skole og kirke med sterke innslag av kristendom og misjon. Dette var innledningen til fornorskingspolitikken som fra midten av 1800-tallet og frem mot 1900 ble utviklet som politisk program, der internatskolene etter hvert skulle få en sentral funksjon i assimileringen av samene.

Fra 1852 ble fornorskingspolitikken utviklet, der nasjonsbygging, sikkerhetspolitikk og rasetenkning fikk stor betydning, sammen med utbygging av internatskoler for samene. Skolereglementet fra 1880 viste at fornorskingen ble intensivert. Denne bestemmelsen omfattet de tre nordligste fylkene og slo fast at kun norsk skulle brukes som undervisningsspråk, med unntak av kristendomsundervisningen der samisk kunne tillates som hjelpespråk. Fra 1902 ble det bygget flere statsinternater i Finnmark og var den delen av Sápmi med flest internatskoler. Det ble også etablert internatskoler i Troms, Nordland og i Trøndelag. Fra 1905 ble de to første internatene satt i drift, begge i Sør-Varanger.

Frem til 1940 var det en kraftig vekst i antallet skolebygg i både Finnmark og Troms, og disse skolene ble viktige i fornorskingen i nord. På internatene måtte barn bo på skolene der bruk av samisk språk var forbudt. Frem til krigsutbruddet i 1940 var det nærmere 50 kommunale og statlige internatskoler i Finnmark og Nord-Troms. En stor andel ble ødelagt under krigen, men de fleste ble gjenreist, og fortsatte å være en viktig del av skolestrukturen i Finnmark frem til år 2000.

Byggingen av internater i begge de nordligste fylkene ble offisielt begrunnet med behovet for tilfredsstillende skolegang for alle i kommuner med store avstander, spredt bosetting og krevende skolevei med dårlige utbygd kommunikasjon. Internatskolene omfattet ikke bare småskolenivået, men kunne også bestå av egne skoler for elever i ungdomsskolealder og folkehøgskoler. I det sørlige Sápmi, før unionsoppløsningen i 1905, kunne norske sørsamiske barn av praktiske årsaker gå på svenske sameskoler. Etter unionsoppløsningen ble denne muligheten blokkert. I det sørsamiske området var det før 1940 to muligheter for skolegang: den kommunale skolen eller internatskolen Havika i Namsos som fra 1910 var drevet av misjonsselskaper, og ikke av norske myndigheter som i andre deler av Sápmi.

Felles for alle internatskolene var at barna ble plassert i et skolesystem med en fremmed kultur og et fremmed undervisningsspråk. Elever i enkelte internatskoler i hele Sápmi risikerte straff for å bruke sitt eget språk. Forholdene ved skolene var ulike, og erfaringene fra internatskolene varierte mellom steder og tidsperioder.

På begynnelsen av 1900-tallet vokste motstanden mot fornorskingspolitikken gjennom politisk mobilisering blant samene, med krav om anerkjennelse av samisk språk, kultur og samfunn, og opplæring på samenes egne premisser. Et viktig steg var at det i 1959 igjen ble lov å bruke samisk i skolens undervisning. Den skolepolitiske utviklingen kan ses i lys av endrede holdninger hos myndigheter, men viktigere er samenes egen mobilisering og organisasjonsutvikling. I de nordligste delene i Norge ble det gjennomført en nedbygging av internater fra 1960-tallet. I 1961 var tallet på internater gått ned fra 50 til 37. I 1980 var det 10 internater i drift i Finnmark. Systemet med internatskoler i de nordligste fylkene varte til slutten av 1990-tallet.

I det sørsamiske området ble internatskolen Havika, som var blitt styrt av misjonsselskaper, nedlagt i 1951 og flyttet til Hattfjelldal. Flyttingen førte til at staten overtok driften av skolen, med vektleggingen av samiske temaer, samisk kultur, og med gradvis økende vekt på samisk språk i opplæringen. Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe (sørsamisk kunnskapspark) i Hattfjelldal driver fjernundervisning til elever som ikke har samisk språkopplæring lokalt. Skolen holder språk- og kultursamlinger og kurs som gir fordypning i samisk språk og kultur. Åarjel-saemiej skuvle (sør-samisk skole) ble etablert i Snåsa i 1968, Trøndelag, har elever fra 1.-7. klasse som tilbyr undervisning til elever med sørsamisk som første- og andrespråk. Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa er en internatskole for sørsamiske barn fra både Norge og Sverige.

Det har siden fornorskingspolitikkens avslutning tatt lang tid å inkludere samisk kultur, språk og samfunn som egne temaer i det norske utdanningssystemet. I 1997 ble det første samiske læreplanverket for den 10-årige grunnskolen innført. Dette læreplanverket kan ses som et nytt steg etter Alta-saken på 1970- og 1980-tallet, opprettelsen av Sameting i 1989 og ratifiseringen av urfolkskonvensjonen (ILO 169) i 1990. Opplæringslova trådte i kraft i 1998 og ga samiske elver i grunnskole og i videregående skole lovfestet rett til opplæring i samisk. I læreplanverket fra 2020-tallet (LK20) er det gitt føringer for å styrke samiske temaer for alle elever i den norske skolen.

I arbeidet med samisk språkopplæring er fjernundervisning et viktig verktøy. En rekke skoler og samiske institusjoner tilbyr fjernundervisning til elever i grunn- og videregående skole i nord-, lule- og sørsamiske områder som koordineres av statsforvalterne i Finnmark, Troms og Nordland.

De samiske grunnskolelærerutdanningene (nordsamisk, lule- og sørsamisk) ble etablert som femårig masterutdanning fra 2017 samtidig med nasjonale reformer som handlet om å gjøre alle grunnskolelærerutdanninger femårige. Samiske grunnskolelærerutdanninger tilbys ved Sámi allaskuvla/samisk høgskole i Kautokeino, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet.

• samenes historie
• fornorskingspolitikk

• Andresen, Astri, Bjørg Evjen, og Teemu Ryymin, red. Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademisk, 2021.
• Berg-Nordlie, Mikkel. En kort introduksjon til samenes historie. Cappelen Damm akademisk, 2024.
• Devik, Bjørn Arnfinn. Sameskolen i Havika 1910–1951: Et tidskifte i sørsamenes kulturreising. Vol. 16 of Tromsø Museums Skrifter. Tromsø Museum, 1980.
• Hansen, Lars Ivar, og Bjørnar Olsen. Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk, 2022.
• Jensen, Eivind Bråstad. Skoleverket og de tre stammers møte. Vol. 7/2005. Tromsø: Eureka, 2005.
• Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikken og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner: Dokument 19 (2022–2023). Oslo: Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023.
• Tjelle, Ingjerd. Internatliv: Den unike historien om skoleinternatene i Finnmark. Kárášjohka: ČálliidLágádus, 2022.