Sanksjon er statsoverhodets godkjenning av lov eller annet vedtak av nasjonalforsamlingen, når vedtaket etter forfatningen trenger sanksjon for å bli gyldig. Nektelse av sanksjon kalles veto.
Etter den norske Grunnloven trenger lovvedtak sanksjon av Kongen, men hans veto er bare utsettende (suspensivt). Det forekommer ikke lenger at Kongen nekter sanksjon.
På 1800-tallet var det omstridt om Kongen også hadde vetorett overfor grunnlovsvedtak. Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 mente i samsvar med datidens rådende ideer om folkesuverenitet at retten til å gi og endre statens grunnlov lå til det suverene folket. Derfor bestemte paragraf 112 (i dag 121) i Grunnloven at Stortinget alene kunne vedta grunnlovsendringer.
Som følge av stormaktenes seier over Frankrike i 1814 og Wienerkongressen, ble europeiske forfatninger heretter vedtatt etter et monarkisk prinsipp, der monarken måtte samtykke i grunnlovsendringer. Den europeiske forfatningsutviklingen førte til krav om at også den norske grunnloven måtte tolkes slik at kongen måtte samtykke i grunnlovsendringer selv om dette ikke gikk fram av Grunnlovens ord. Dette ga anledning til bitter politisk strid i den siste del av unionstiden (vetostriden). Det ble i praksis avklart med riksrettsdommen mot Ministeriet Selmer i 1884, som slo fast at kongen ikke hadde vetorett ved grunnlovsvedtak.
Ved endring av Grunnlovens paragraf 112 (i dag 121) i 1913 er det gjort klart i teksten at Kongen ikke har sanksjonsrett ved grunnlovsvedtak, og samtidig ble det slått fast at Kongen heller ikke har sanksjonsrett ved andre av Stortingets plenarvedtak.
Sanksjonsspørsmålet må, ifølge Grunnlovens paragraf 80, være avgjort før Stortinget heves. Skjer ikke dette, ansees sanksjon nektet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.