amøbiasis

Hvert år blir cirka 50 millioner mennesker smittet med amøben E. histolytica, og av disse dør opp mot 100 000.

Smitte med E. histolytica er vanligst i subtropiske og tropiske områder med liten tilgang på rent drikkevann og utilstrekkelige sanitære forhold. Amøbiasis ses sjeldent i Norge, men forekommer blant personer som har reist eller oppholdt seg i land hvor sykdommen er utbredt.

Entamoeba histolytica er en amøbe som finnes i en hvileform (cyster) og en aktiv form (trofozoitt). Cysten kan overleve i fuktige miljø i flere uker. Smitte med E. histolytica skjer ved overføring av cyster fra avføring til munn (fekal-oral smittevei) gjennom forurenset vann, mat eller hender. Inntak av én cyste er nok til å føre til infeksjon.

I tykktarmen omdannes cyster til trofozoitter som beveger seg ved hjelp av pseudopodier. De skader vev, og kan spre seg via blodbanen til andre organer. Når trofozoittene har formert seg, eller når miljø- eller næringstilgangen blir ugunstig, omdannes trofozoittene til cyster i tarmen. Fra tarmen skilles cystene ut med avføringen. Man kan være bærer av parasitten og smitteførende opptil flere år, også ved symptomfrie infeksjoner.

Omtrent 90 prosent av de som blir smittet med E. histolytica, får ingen symptomer. Av de som blir syke, er det vanligst å få den intestinale formen, med symptomer og tegn på tykktarmsbetennelse.

Ved amøbedysenteri er sykdomsbildet preget av diaré som ofte er blodig, moderat feber og nedsatt allmenntilstand. Symptomer og kliniske funn kan likne bildet man ser ved bakteriell tarminfeksjon, som shigellose.

Bare én prosent får ekstraintestinale infeksjoner, det vil si at amøben sprer seg utenfor tarmen. Amøbeleverabscess kan blant annet gi feber og smerter i leverregionen, det vil si øvre, høyre del av buken.

Diagnosen stilles ved å påvise amøben i avføring eller i en vevsprøve fra tarmveggen. Det er et diagnostisk problem at hvileformen (cysten) av en annen amøbe som ikke gir sykdom (E. dispar) er identisk med E. histolytica. Det er derfor grunn til å tro at mange tilfeller av amøbiasis er feildiagnostisert etter funn av amøber som ikke gir sykdom.

Ved mistanke om leverbyll, kan diagnosen stilles ved en kombinasjon av radiologiske og serologiske undersøkelser. Det er vanligvis ikke nødvendig å ta en aspirasjonsprøve av innholdet i byllen. Innholdet består hovedsakelig av dødt levervev, ikke puss, og har en karakteristisk farge.

Amøbiasis behandles med legemidler som metronidazol og et cystedrepende middel. Kirurgisk tømming av leverbyll er sjeldent nødvendig, men kan være aktuelt hvis det fare for at den kan sprekke og tømme seg i bukhulen.

Hvis man reiser til områder hvor amøbiasis er ubredt, bør man:

• Kun drikke flaskevann
• Unngå å spise ukokte grønnsaker, uvasket salat og frukt
• Vaske hendene hyppig, spesielt etter toalettbesøk og før matlaging

• amøber
• protozoer
• shigellose
• dysenteri

• Folkehelseinstituttet (FHI): Amøbiasis (Entamoeba histolytica)

• Zulfiqar H, Mathew G and Horrall S (2023) Amebiasis. In StatPearls. Treasure Island (FL): StatPearls Publishing.