En gullstandard er et pengesystem der pengene kan byttes mot gull eller selv har et visst gullinnhold.
Gullstandard var det dominerende pengesystemet i verden fra midten av 1870-årene til utbruddet av første verdenskrig. Gullstandarden overlevde imidlertid indirekte gjennom Bretton Woods-avtalen til starten av 1970-tallet. Da gullstandarden ble innført, avløste den i Norge og i mange andre land en sølvstandard som virket etter samme prinsipper.
Med gullstandard og et pengevesen som inkluderer sedler har landets sentralbank plikt til å løse inn sedler i gull og til å kjøpe gull mot betaling i sedler.
Opprinnelig gjaldt denne innløsnings- og kjøpeplikten gullmynter (gullmyntstandard), men i mellomkrigstiden gikk flere land over til gullbarrestandard eller gullvalutastandard, der sentralbankens forpliktelser gjaldt kjøp og salg av gullbarrer eller en valuta som var bundet til gull.
For at sentralbanken skulle kunne oppfylle sine forpliktelser måtte den ha en gullbeholdning, og denne måtte stå i et visst forhold til den sirkulerende seddelmengden. Det siste ble oppnådd ved at landets pengelov som regel fastsatte et visst maksimumsbeløp for den utstedte seddelmengden i forhold til gullreserven.
I 1873 ble gullstandarden innført ved lov i Norge, og fra 1875 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske kronen skulle være 0,40323 gram fint gull. Lov om Norges Bank av 1892 bestemte at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.
Alt langt tilbake i historien finner man eksempler på at edle metaller ble brukt som betalingsmidler. Etter hvert som landene gikk over til papirpenger, var det derfor naturlig å knytte disse til sølv eller gull gjennom bestemte dekningsregler.
Storbritannia var det første landet som lovfestet gullstandard, i 1816, men landet hadde da allerede praktisert gullstandard i nærmere et hundre år. Tyskland gjennomførte overgangen fra sølv- til gullstandard i 1873. De skandinaviske landene fulgte i de nærmeste årene, og det samme skjedde i en rekke kontinentaleuropeiske land. USA innførte gullstandard i 1873, og Russland og Japan i 1897. Ved århundreskiftet var så godt som alle land kommet over til gullstandard. De viktigste unntakene var Kina og Mexico.
Gullinnholdet i de enkelte valutaene bestemte gullparitetene, altså verdiforholdet mellom valutaene, og de daglige valutakursene svingte tett omkring disse.
I tiden frem til utbruddet av første verdenskrig forandret ingen av de store landene gullinnholdet i sine valutaer, og perioden fra 1870-årene til 1914 var derfor preget av en meget stor kursstabilitet.
Utbruddet av første verdenskrig i 1914 førte til at gullstandarden ble suspendert i så godt som alle land; USA var det viktigste unntaket. Etter krigen var det et utbredt ønske å få de enkelte lands pengesystem tilbake til gullstandarden.
Dette forutsatte stabilisering av pengevesenet, noe som stort sett var oppnådd i midten av 1920-årene. Norge gjeninnførte gullstandard i 1928 som et av de siste landene. De fleste land knyttet sin pengeenhet til det gullinnholdet som gjaldt før krigen; det førte blant annet i de skandinaviske landene og Storbritannia til en hard nedpressing av priser og kostnader, og denne deflasjonspolitikken (paripolitikken) var omstridt.
Mellomkrigstidens gullstandard var mindre fullstendig enn førkrigstidens. Gull ble først og fremst brukt som internasjonalt oppgjørsmiddel og som plassering for landets valutareserve. Flere land, blant dem de skandinaviske, foretrakk imidlertid å plassere reservene i en annen gullbundet valuta, først og fremst pund sterling.
21. september 1931 suspenderte Storbritannia gullstandarden og ble fulgt av de skandinaviske landene og en rekke land i Commonwealth. USA suspenderte gullstandarden i 1933–1934 og reduserte samtidig dollarens gullinnhold med 41 prosent (gullprisen ble satt opp fra 10,67 dollar til 35 dollar per unse).
Frankrike, Belgia, Nederland, Sveits, Italia og Polen, den såkalte gullblokken, forsøkte å opprettholde gullstandarden med uforandrede pariteter, men måtte oppgi forsøket etter få år.
Etter andre verdenskrig gikk landene i Det internasjonale valutafondet (IMF) inn for å holde faste valutakurser i forhold til gull eller dollar. Dette ble kalt Bretton Woods-avtalen.
Private hadde i de fleste land ikke lov til å eie monetært gull, og metallet ble stort sett bare brukt til betalinger mellom sentralbanker. I begynnelsen av 1970-årene ble gullprisen satt opp i forhold til dollar, og den amerikanske regjeringen vedtok at landet ikke lenger skulle være forpliktet til å selge gull til andre sentralbanker. Bretton Woods-avtalen ble da avviklet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.