sentralbank

Moderne sentralbanker har vanligvis en målsetting om å sikre stabil verdi på landets penger. Dette kalles et inflasjonsmål. Samtidig skal sentralbankene bidra til en stabil utvikling og vekst i samfunnsøkonomien for øvrig. Mange sentralbanker har også visse tilsynsoppgaver.

Sentralbankene søker å nå hovedmålene gjennom å regulere banksektorens tilgang på penger. Det viktigste virkemidlet for å få til det er styringsrenta, som påvirker hvor mye innskudd og/eller lån i sentralbanken koster banksektoren. Mange sentralbanker bruker også markedsoperasjoner, det vil si kjøp og salg av valuta og verdipapirer, for å støtte opp under de relevante målstørrelsene.

Sentralbankene har særskilte oppgaver i forbindelse med finansielle kriser. I kriser kan usikkerhet gjøre bankene mindre villige til å låne hverandre penger, og banker kan få problemer med å gjennomføre utbetalinger. Sentralbankene skal i slike situasjoner være såkalt «långiver i siste instans» (engelsk: 'lender of last resort') og sikre at ikke mangelen på penger forverrer krisen.

Mange av dagens sentralbanker har en flere hundre år lang historie. Institusjonene har imidlertid utviklet seg mye over tid.

Mange av dagens sentralbanker ble etablert som såkalte seddelbanker, med ansvar for å forsyne landet med pengesedler. Noen hadde også særskilte oppgaver knyttet til finansiering av statskassen. Sveriges Riksbank ble etablert med hovedvekt på sistnevnte så tidlig som i 1668. Norges Bank ble etablert som en alminnelig bank med seddelbank-funksjoner i 1816.

Sentralbank-begrepet kom i allmenn bruk først på 1900-tallet og knyttes til den gradvise fremveksten av de moderne sentralbankoppgavene fra slutten av 1800-tallet. Det gjelder særlig oppgaven som långiver i siste instans under finansielle kriser. I tillegg tok mange av bankene på seg et større ansvar i den generelle stabiliseringspolitikken, ikke minst i møte med krisene i mellomkrigstiden.

Fra andre verdenskrig og frem til 1980-årene inntok sentralbankene i mange land en mer tilbaketrukket rolle. Penge-, valuta- og kredittforholdene ble underlagt større statlig kontroll, både internt i det enkelte land og mellom landene, noe som reduserte effekten av tradisjonelle markedsbaserte sentralbank-virkemidler. En stabil økonomisk utvikling nærmest uten finansielle kriser bidro også til moderasjon.

Fra 1980-årene fikk sentralbankene igjen en mer fremskutt rolle. Det skyldes generell liberalisering av internasjonale betalinger og avvikling av en rekke nasjonale reguleringsystemer for kapital og kreditt. Med disse endringene ble pengepolitiske virkemidler viktigere.

Flere finansielle kriser var også avgjørende. Særlig spilte sentralbankene en viktig rolle i håndteringen av den internasjonale finanskrisen fra 2008. Sentralbankenes kjøp av ulike verdipapirer, de såkalte kvantitative lettelsene, var i EU og i USA blant de mest omfattende tiltakene for å komme ut av krisen.

• samfunnsøkonomi
• Norges Bank

• Sentralbankloven (Lovdata)