Karl 12. stiger i land ved Humlebæk på Sjælland i 1700. Svensk patriotisk kobbertrykk fra 1851.
Av .

Krigen i 1700 var krigen mellom Danmark-Norge og Sverige som varte fra februar til august i 1700.

Faktaboks

Også kjent som

den svensk-danske krigen i 1700

Krigen var en del av den større konflikten den store nordiske krig, som varte fra 1700 til 1721 og omfattet en rekke stater i Nord-Europa. Sverige og Russland deltok som motstandere i krigen i hele perioden, mens de andre statene deltok i ulike perioder og faser.

Krigsutbruddet

Frederik 4. var dansk-norsk konge i perioden 1699–1730, og sønn av Christian 5. Maleri av Balthasar Denner fra første halvdel av 1700-tallet.
Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY ND 2.0

Den store nordiske krigen og krigen i 1700 startet da en allianse av nordeuropeiske stater besluttet seg for å angripe stormakten Sverige, som da var ledet av den unge og uerfarne kong Karl 12.

Alliansepartnere var Danmark-Norge under kong Frederik 4., Sachsen-Polen under kong August 2. den sterke og tsarriket Russland under Peter 1. den store. Planene om å danne en «nordisk liga» for å angripe Sverige ble formalisert gjennom to hemmelige overenskomster:

Angrepsforbundet ønsket å knuse Sveriges stormaktsstatus og dele provinsene i det utstrakte svenske riket mellom deltagerne. Danmark-Norge hadde øynene på områdene som var blitt avgitt til Sverige under krigene på 1600-tallet, spesielt Skåne og Båhuslen. Russland og Sachsen-Polen var ute etter Sveriges østersjø-provinser i Nord-Tyskland og Baltikum.

Krigshandlinger

Feltmarskalk og lensgreve Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg (1641-1717).
Av .

Krigen bøt ut da en polsk-saksisk hær overraskende og uten varsel i februar 1700 invaderte den svenske provinsen Livland og beleiret hovedstaden Riga. Kong Augusts styrker mislyktes i å erobre byen, som ble forsvart av den svenske generalguvernøren i Livland, den erfarne feltmarskalken grev Erik Dahlberg.

Danmark og Holstein

I sør gikk en dansk hær på 20 000 mann inn i Holstein. Målet var Sveriges alliansepartner, hertugdømmet Holstein-Gottorp. Snart ble festningen Tönningen beleiret.

Danmark-Norge ble imidlertid allerede i august tvunget til å inngå en fredsavtale med Sverige (Traventhal-freden) og å forlate alliansen etter at en svensk hær på 10 000 soldater, ledet av den unge Karl 12. personlig, måneden før hadde invadert Sjælland ved Humlebæk sør for Helsingør og truet København. Dette var mulig fordi en kombinert britisk-nederlandsk flåte krysset i Øresund for å støtte svenskene. De såkalte sjømaktene England og Nederland var ledet av Wilhelm 3. av Oranien. Han var både konge av England og nederlandsk stattholder, og ønsket ikke forandringer i maktforholdene i Nord-Europa. Begge statene hadde dessuten underskrevet Altona-konvensjonen av 1689, som garanterte for Holstein-Gottorps territorielle sikkerhet.

Norge

Det var ingen kamphandlinger i Norge i 1700, selv om både store norske og svenske troppesamlinger ble mobilisert og samlet langs grensene. Kommanderende general i Norge, grev Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg, mobiliserte den norske hæren og begynte arbeidet med å samle inn forsyninger. Det ble også gjort forberedelser til å sende to norske regimenter sørover til krigsskueplassen i Holstein. Men alle tiltak ble stanset da beskjeden om fredsslutningen i Traventhal kom i august 1700.

Baltikum

Karl 12. var konge av Sverige fra 1697 til 1718. Før utbruddet av krigen i 1700 ble han av andre monarker i Nord-Europa sett på som en ung og uerfaren konge, tilsynelatende et lett bytte.
Av .

I september 1700 gikk også Russland aktivt til verks, da russiske styrker krysset grensen til de svenske provinsene Ingermanland og Estland og beleiret festningsbyen Narva.

I november overførte Karl 12. den svenske felthæren fra Danmark til Estland, og den 30. november angrep han og beseiret russerne i slaget ved Narva. Den russiske hæren trakk seg deretter ut av svensk Baltikum med enorme tap av mannskap og utstyr. Etter dette gikk den svenske hæren i vinterkvarter, med planer om å angripe de saksisk-polske styrkene påfølgende år.

Følger

Av de tre krigsmotstanderne hadde Sverige ved utgangen av 1700 slått ut én og for en periode nøytralisert en annen. Dette skyldtes mye den aggressive strategien til Karl 12. med raske troppeforflytninger og overraskelsesangrep under hans personlige ledelse. Det var tydelig at de tre monarkene i den anti-svenske alliansen hadde undervurdert sin motstander og den svenske hæren.

De neste ni årene var Danmark-Norge nøytralt. Først i 1709, etter det knusende svenske nederlaget mot Russland ved Poltava i Ukraina, erklærte Danmark-Norge på ny krig mot Sverige. De tok da del igjen i den store nordiske krigen. Den dansk-svenske krigen i årene 1709–1720 kalles for elleveårskrigen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Dan H. (2021): 17001710. Store planer, bind I av Store nordiske krig. København: Politikens forlag.
  • Dyrvik, Ståle (1998): Truede tvillingriker 1648–1720, bind III av Danmark-Norge 1380–1814. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Frost, Robert I. (2000): The Northern Wars: War, State and Society in Northeastern Europe 1558–1721. Longman.
  • Harbou, Hans Walther; Tuxen, August Peder og With-Seidelin, Carl Ludvig (1899): Kong Frederik IV's første kamp om Sønderjylland. Krigen 1700, bind 1 i Generalstaben (1899–1934): Bidrag til den store nordiske krigs historie. København: Gyldendalske Boghandel.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg