kvitgran

Nålene er 8-18 millimeter lange og firkantede i tverrsnitt. De er blågrøne og bøygde opp på oversida av skuddet. Det er striper av spalteåpinger på alle sider. Modne frøkongler er lysebrune, 3-6 centimeter lange. Trea blir cirka 30 meter høge, trehøgder på 50 meter er også registrert i treslagets opprinnelige leveområder. Trevirket er kremkvitt, med noe innslag av gulfarge.

Treslaget har sin naturlige utbredelse i et bredt belte over heile det nord-amerikanske kontinentet. Her går det fra hav til hav, og forekommer mest i Alaska og Canada. Man regner kvitgran for ett av de mest hardføre og nøysomme bartreslag på den nordlige halvkule. Treslaget danner polar skoggrense sammen med svartgran i heile Nord-Amerika. I vest møtes kvitgran og sitkagran. De to artene kan da krysse seg, og hybriden kalles lutzgran Picea ×lutzii og er fullt frøfertil.

I Norge har kvitgran blitt innført både som prydtre, skogstre og til leplantinger. Den blei først innført til Bogstad i Oslo i 1790, både som et aktuelt tre i skogbruket og som prydtre. På Jæren har treslaget blitt plantet som lebelter. Det blei tidlig plantet som skogstre og parktre på Vestlandet, både ute ved kysten og inne i fjordene. Trær har etter hvert trolig blitt plantet i alle landets fylker.

I 1911 kom de første rapportene om spredning fra plantinger utover i norsk natur, altså forvillede eksemplarer. Treslaget regnes nå av Artsdatabanken som bofast i Norge, og det er registrert forkomster spredte steder i hele landet nord til Hadsel kommune i Vesterålen i Nordland.

Kvitgran er et meget hardført treslag. Det regnes blant ett av de fire mest hardføre og nøysomme bartreartene på den nordlige halvkule. Treslaget har stor toleranse både mot frost og tørke, og det setter noe mindre krav til jordsmonnet enn vår heimlige gran. Det kan vokse i områder med mye kulde og lange tørkeperioder. Steder hvor vår norske gran ikke ville klart seg.

Trærne klarer seg dårlig på røsslyngmark. I likhet med andre granarter har også kvitgran et gruntgående rotsystem, men treslaget er allikevel ganske motstandsdyktige mot vind. Kvitgran klarer seg også godt på myrområder.

Kvitgran er utsatt for rotråte allerede ved 20-30 års alder, noe som har bidratt til at den ikke har blitt noen suksess i norsk skogbruk.

Kvitgran har en egenvekt ved 12 % fuktighet på 425 kg per kubikkmeter. Trevirket brukes til celluloseproduksjon, konstruksjonsvirke, snekkerprodukter og emballasjeprodukter. I Canada er treslaget svært viktig for celluloseproduksjonen.

Kvitgran vurderes av Artsdatabanken å ha liten økologisk effekt. Det er imidlertid flere ganger funnet forvillede trær i kystlynghei som er en sterkt truet (EN) naturtype. Her kan kvitgrana resultere i uønskete endringer av vegetasjonen. Artsdatabanken vurderer spredningspotensialet som høgt, og hovedkonklusjonen er derfor at kvitgran klassifiseres til høg økologisk risiko – HI på Fremmedartslista for 2023. Vurderingen er imidlertid basert på en viss usikkerhet på om klassifikasjonen bør være låg risiko – LO.

• furufamilien
• bartre
• granslekta

• Fremmedartslista: kvitgran

Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel 1. Skogøkologi. Landbruksforlaget.Elven, Reidar. Bjorå, Charlotte S. Fremstad, Eli. Hegre, Hanne. Solstad, Heidi (2022). Norsk flora 8. utgåve. Det norske samlaget.