portrettkunst

I monarkier, fyrstehus og dynastier utenfor Europa, som har hatt ansatte hoffmalere, finnes det portrettkunst. Det gjelder bl.a. Det osmanske riket, Persia, India, Kina og Japan. Personene som er blitt portrettert, er f.eks. sultaner, ministre, keisere, stallkarer og munker.

I Det gamle Egypt ble Ramses 2. portrettert i monumentale skulpturer. I det 26. dynasti ble portrettkunsten påvirket av gresk og romersk kunst. Fra Faiyum er det bevart portretter malt med tempera- eller voksfarger på bunnmateriale av tre. Portrettet, som ofte ble malt mens personen levde, ble festet over mumiens ansikt (mumieportrett). Disse portrettene ble laget cirka 100 fvt.-400 evt.

I Den greske antikkens bystater ble offentlig kjente personer portrettert, f.eks. forfattere, filosofer og politikere. Portrettene er idealiserte (idealportrett) og langt fra gjengivelse av faktisk utseende. Portretter med mer virkelighetsnære ansiktstrekk finnes derimot på mynter fra hellenismen.

Portrettkunsten i Romerriket er preget av sannferdig skildring. Dette er særlig tydelig i bystene. I romersk kunst er personer med militær grad portrettert i uniform (brystpanser). Borgere er fremstilt i toga.

I middelalderen var interessen i liten grad rettet mot enkeltmennesket. Først mot slutten av middelalderen dukket det individualiserte portrettet opp igjen. En person som bestilte og betalte for et alterskap eller en altertavle i en kirke ble ofte portrettert som del av det malte motivet (donatorportrett, stifterportrett).

I renessansen ble portrettkunsten fornyet. På 1400-tallet foretrakk italienske malere å portrettere en person sett fra siden (profilportrett). Portrettet skulle både ligne på den portretterte og fungere som minnebilde i den portrettertes fravær. Andrea del Castagno, Piero della Francesca og Antonello da Messina er kjente portrettmalere. Blant billedhuggerne kan man trekke frem Pisanello, Desiderio da Settignano og Benedetto da Maiano.

Jan van Eyck og Giovanni Battista Moroni utstyrte av og til portrettene med et motto og en tekst som informerer om den portretterte og kunstneren. I stillingen som hoffmaler utførte Jan van Eyck diplomatiske oppdrag for Filip 3. den godmodige som innebar portrettering av ekteskapskandidater.

I løpet av 1500-tallet skapte Leonardo da Vinci, Rafael og Tizian en portrettkunst som er preget av humanisme. Disse malerne definerte den klassiske måten å portrettere på. Det gjelder portrett som inkluderer hode, bryst og eventuelt hender, portrett som inkluderer hele kroppen ned til knærne og portrett i stående eller sittende helfigur. Mimikk, øynene og kroppsholdning ble tillagt økende betydning.

Sofonisba Anguissola var en italiensk portrettmaler. I tillegg til portretter av enkeltpersoner malte hun gruppeportretter.

Den italienske måten å utføre portretter på ble umiddelbart tatt opp av nord-europeiske malere, eksempelvis Albrecht Dürer og Hans Holbein den yngre. Holbein var hoffmaler hos Henrik 8. i London hvor han utførte mange portretter.

I barokkens portrettkunst ble det lagt vekt på lys og skygge, fortolkning og miljøskildring. Kjente portrettører er Artemisia Gentileschi, Anthonis van Dyck, Peter Paul Rubens og Gian Lorenzo Bernini. De store gruppeportrettene av medlemmer av foreninger og laug er typisk for portrettkunsten i Nederland på 1600-tallet. Både Frans Hals og Rembrandt malte gruppeportretter, men også portretter av enkeltpersoner. Tronie er en type portrett som er kjent fra nederlandsk maleri på 1600-tallet. En tronie er ikke et portrett av en navngitt person, men en person i generell forstand som har typiske kjennetegn med hensyn til alder og utseende.

Kunstnere som var knyttet til de europeiske konge- og fyrstehusene i årene 1400 til 1800, har bidratt vesentlig til portrettkunsten. Det gjelder for eksempel Diego Velázquez. Som hoffmaler hos Filip 4. i Madrid utførte han flere portretter. Francisco de Goyas portretter av kongefamilien i Madrid skildrer personligheten fremfor utseende i flatterende forstand.

En annen maler som utført portretter for fyrstehusene i Europa fremover på 1700-tallet, er Rosalba Carriera. Hun var spesialist i teknikken pastell og ble beundret for evnen til å gjengi hud og tekstiler. Élisabeth Vigée-Lebrun er særlig kjent for portretter av kunstnere og kvinner som tilhørte den franske adelen. I Angelika Kauffmanns portretter blandes stilelementer fra rokokko og nyklassisisme.

Bystene og statuene til Antonio Canova, Bertel Thorvaldsen og Jean-Antoine Houdon er typisk for nyklassisismen. De er utført i hvit marmor, har summariske ansiktstrekk og få detaljer. Samtidens mennesker ble ofte portrettert med klær og attributter som om de var skikkelser i gresk og romersk mytologi.

Jean Auguste Dominique Ingres representerer nyklassisistisk portrettmaleri. Jacques-Louis David har utført et portrett av Napoleon 1. Bonaparte på en steilende hest (rytterportrett).

Portretter i profil, i form av silhuetter klippet ut av svart papir, var populære på 1700- og 1800-tallet.

På 1700-tallet gjorde Joshua Reynolds tjeneste hos Georg 3. som kongelig portrettmaler. Thomas Gainsborough kombinerte portrettkunst og landskapsmaleri i en spesiell type gruppeportrett som kalles conversation piece.

Portrettekunsten på 1800-tallet er preget av middelklassens ønske om å vektlegge hjemmelivets hygge. Eksempelvis malte Christoffer Wilhelm Eckersberg flere familieportretter og portretter av barn, husdyr og hester. Impresjonistene portretterte også sin nærmeste familie. Berthe Morisot og Mary Cassatt konsentrerte seg om uformelle portretter av kvinner og barn. Anders Zorn portretterte derimot mest rike og berømte personer. Det samme gjelder John Singer Sargent.

Kunstnere som arbeidet innenfor symbolismen eller ekspresjonismen, la stor vekt på subjektiv livsopplevelse. Det er tydelig i portrettene til Vincent van Gogh og ikke minst i portrettene til Käthe Kollwitz, Frida Kahlo og Paula Modersohn-Becker. Kroppen som bærer av følelser har satt spor i portrettene til Oskar Kokoschka og Alberto Giacometti. Kubistiske kunstnere fremhevet derimot formal eksperimentering, noe portrettene til Pablo Picasso og Marie Laurencin er eksempler på.

Det tradisjonelle formålet med et portrett er å få betrakteren til å tro at portrettet tilsvarer den reelle personen det forestiller. I samtidskunsten er det sådd tvil om et portrett egentlig refererer til en person utenfor portrettet. Portrettene som Andy Warhol laget fra og med 1960-tallet, er eksempler på dette. Warhol utførte ikke portretter i tradisjonell forstand, men fremstilte bilder av mennesker slik massemedier har gjort dem kjent for det brede publikum.

Før oppfinnelsen av fotografi i første halvdel av 1800-tallet var portrettkunst forbeholdt kirke, fyrstehus, monarki, adel og handelsborgerskap. Portrettfotografi førte til at brede lag av befolkningen kunne bli portrettert. Portrettfotografiets suksess skyldes den raske tekniske utviklingen fra og med 1840-årene. Félix Nadar åpnet et fotoatelier i Paris 1853. Han portretterte samtidens kjente kulturpersonligheter. Tilsvarende gjelder for Étienne Carjat.

Julia Margaret Cameron fotograferte den viktorianske overklassen i England i en tilnærmet prerafaelittisk stil. Frem mot århundreskiftet 1900 ble Edward Steichen og Alfred Stieglitz også inspirert av malerkunsten, en stil kalt piktorialisme. En tredje tilhenger av denne stilen var Gertrude Käsebier.

August Sander portretterte mennesker på arbeidsplassen, og ble foregangsmann for en nøktern og saklig stil. Diane Arbus portretterte mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Philippe Halsman utførte portretter som ble benyttet som illustrasjon på forsiden av Life. Richard Avedon og Annie Leibovitz har gjort seg bemerket med portretter av kjendiser i motemagasinene Elle, Vogue og Vanity Fair eller musikkmagasinet Rolling Stone.