Leishmaniasis er parasittsykdommer som skyldes ulike arter Leishmania. Parasittene overføres til mennesker gjennom bitt fra sandfluer.
leisjmaniasis
Oppkalt etter den britiske legen Sir William Boog Leishman (1865–1926)
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at opptil én million mennesker blir smittet årlig og 20 000 til 30 000 dør av sykdommen hvert år. WHO omtaler leishmaniasis som en av de neglisjerte tropesykdommene.
Leishmaniasis forekommer både i Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Asia og Sør-Europa. Det er hovedsakelig befolkningen i fattige områder av verden som rammes. De som smittes har ofte redusert immunforsvar og lider av underernæring.
I Norge er det hvert år flere pasienter som er blitt smittet med kutan leishmaniasis under opphold i land hvor sykdommen er vanlig (endemiske områder). Enkelte tilfeller av visceral leishmaniasis er også diagnostisert i Norge blant personer med svekket immunforsvar som er blitt smittet i utlandet.
Leishmania er encellede parasitter som tilhører rekken flagellater. Det finnes over 20 arter i slekten Leishmania, og flere kan gi sykdom hos mennesker.
Sandfluer i slektene Phlebotomus og Lutzomyia er vektorer for overføring av leishmaniaparasitter. Det er hunnsandfluer som er smitteførende. De stikker hovedsakelig om natten, men kan også være aktive på dagtid.
Sandfluene blir smittet av infiserte mennesker eller dyr som fungerer som reservoarer, det vil si at parasittene oppholder og formerer seg i dem over tid.
Arter som L. braziliensis gir mukokutan leishmaniasis med sår i både hud og slimhinner. Den mukokutane formen rammer særlig munn, hals og nese.
Artene L. donovani og L. infantum forårsaker den systemiske formen, som kalles visceral leishmaniasis eller kala-azar ('svart feber' på hindi). Dette er den alvorligste sykdomsformen. Visceral leishmaniasis angriper indre organer, blant annet lever, milt og beinmarg. Symptomer og tegn inkluderer blant annet feber over lang tid, vektnedgang, blodmangel og forstørret lever og milt.
Man kan påvise leishmaniaparasittene i en vevsprøve av en hudforandring som undersøkes ved direkte mikroskopi. Man kan også gjøre dyrkning av egnet prøvemateriale.
De kutane formene av sykdommen tilheles noen ganger av seg selv, men oftest må medikamentell behandling til.
Pasienter med mukokutan og visceral leishmaniasis må ha medikamentell behandling. Uten behandling er visceral leishmaniasis dødelig i 95 prosent av tilfellene. Det er imidlertid begrenset utvalg av legemidler og behandlingen kan være vanskelig.
Det finnes ingen vaksine til bruk hos mennesker eller legemidler som kan forebyggende leishmaniasis. Det viktigste den enkelte kan gjøre for å forebygge sykdommen er å unngå å bli stukket av sandfluen. Sandfluer er mindre enn mygg og kan derfor komme inn gjennom mindre åpninger og vanlige myggnett. Det er viktig å dekke til huden og bruke impregnerte, finmaskede myggnett og insektspray.
I 1901 oppdaget William Leishman parasitten hos en pasient med den viscerale formen av sykdommen, derav navnet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.