Atrahasis er hovedpersonen i den akkadiske versjonen av de mesopotamiske mytene om en storflom som blir sendt av gudene for å utrydde hele menneskeheten.
Atrahasis-eposet har mange likheter med den sumeriske versjonen, der helten heter Ziusudra, med Gilgamesh-eposets fortelling om Utnapishtim og Det gamle testamentets og Tanakhs fortelling om Noa. I norsk kristen tradisjon kalles flommen for syndfloden.
Atrahasis-eposet begynner med å fortelle om dengang de lavere gudene (Igigi) måtte utføre alt det tunge arbeidet, som å grave kanaler for at landet skulle kunne dyrkes. De streiker, gjør opprør og går til Enlil, den mektigste av de store gudene, for å klage sin nød.
De store gudene (Annunaki) beslutter så å skape mennesker for å overta de lavere gudenes arbeid. Søtvannets og visdommens gud, Enki, gir beskjed om å slakte en av gudene, men la det være en ånd i kjøttet. Deretter får fødselsgudinnen Nintu beskjed om å blande dette med leire. Av 14 biter leire skaper 14 gudinner til sammen 7 kvinner og 7 menn. Slik får menneskene både kropp og ånd. De formerer seg og overtar nå det tunge arbeidet i landet.
Men før det har gått 1200 år, er det blitt altfor mange mennesker, og gudene ergrer seg over deres bråk og ståk. Den store guden Enlil får ikke sove, og gir beskjed om å sende plager, tørke og naturkatastrofer som straff for deres oppførsel.
En mann ved navn Atrahasis søker råd hos guden Enki, som gir menneskene flere råd om å søke hjelp hos ulike guder, noe de også gjør. Dette hjelper for en stund, men Enlil er likevel sint. Han vil skape tørke og la menneskene sulte. De lider, og Atrahasis gråter og søker igjen hjelp hos Enki.
Enlil kaller så inn de store gudene og anklager Enki for å ha hjulpet disse bråkete menneskene. Gudene er ikke fornøyd med situasjonen, og oppfordrer Enki til å sende en voldsom flom for å drukne alle menneskene. De vil også at Enki skal sverge på at han vil sørge for dette. Men Enki vegrer seg, og sier at dette må være Enlils oppgave.
Athrahasis får så en drøm, og spør Enki om betydningen. Enki forteller at om syv dager vil det komme en stor flom, og han oppfordrer Atrahasis til å bygge en stor båt for å redde sitt og familiens liv. Båten skal tjærebres slik at den blir vanntett. Både unge og gamle deltar i byggingen, og til slutt fører Atrahasis både dyr, fugler og sin egen familie om bord i båten.
Så kommer stormene, regnet og flommen. Alle utenfor båten dør, og lik flyter over alt. Vannet buldrer, og det er mørke over landet. Gudene blir forferdet når de ser virkningen. Det er ingen mennesker igjen til å arbeide, og gudene får ingen ofringer, ingen mat og heller ikke øl (øl nevnes ofte i mesopotamiske myter). Både fødselsgudinnen Nintu og gudenes jordmor Mami klager og gråter.
Etter syv dager stopper flommen. Atrahasis bringer nå sitt takkoffer til gudene gjennom et brennoffer. Gudene kjenner lukten fra offerbålet og samler seg som fluer for å nyte duften. Da oppdager Enlil at noen mennesker har overlevd og blir først rasende.
Slutten av Atrahasis-eposet er noe uklar, men det ser ut som om Enlil til slutt godtar menneskenes eksistens ettersom gudene trenger deres arbeid og offer. Han vil likevel sette noen begrensninger og gir Enki beskjed om hvordan antallet mennesker må holdes nede. Menneskets levealder begrenses.
Fødselsgudinnen Nintu (Mami) får beskjed om å hindre for mange barnefødsler. Rundt 1/3 av kvinnene skal heretter ikke få føde barn. Det dreier seg hovedsakelig om ulike grupper, som tempelkvinner og prestinner. I tillegg skal den kvinnelige Pashitu-demonen stjele nyfødte barn fra moren. Dette kan være bakgrunnen for den senere forestillingen om Lamashtu og Lilit, som også er demoniske skikkelser som stjeler nyfødte hvis de får anledning.
Teksten i Athrahasis-eposet finnes i flere versjoner, både på babylonsk akkadisk og på assyrisk. Den eldste og mest fullstendige versjonen av teksten vi har stammer fra 1600-tallet fvt. og er skrevet på tre kileskrifttavler. Teksten gjør det klart at det dreier seg om hendelser som skal ha skjedd i fortiden.
Den assyriske versjonen er funnet i Assurbanipals bibliotek i Ninive og er fra 600–tallet fvt. Den er svært lik den babylonske, men med enkelte tilføyelser og endringer. I begge versjonene er det fragmenter som mangler. Tekstene er derfor ikke helt kontinuerlige. Det gjøres fremdeles stadig nye funn, og det kommer derfor mange nye oversettelser og gjendiktninger av de originale tekstene.
Fortellinger om en fortidig oversvømmelse, den ene utvalgte og byggingen av en båt, ser ut til å ha vært fortalt i Mesopotamia i flere tusen år. De var antagelig også kjente for de lærde som skrev den bibelske fortellingen om Noa. Både teologer og forskere innenfor ulike fagfelt har forsøkt å fastslå hvorvidt disse fortellingene har sin bakgrunn i noe som virkelig har hendt. Forslagene har omfattet forestillinger om oversvømmelser i de store elvene Eufrat og Tigris, jordskjelv og en mulig flomkatastrofe som skal ha vært forårsaket av at en landbro mellom Middelhavet og Svartehavet brast. Dette er likevel bare forsøk på å finne en historisk bakgrunn, og myter om store oversvømmelser finnes også i andre kulturer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.