Utnapishtim

Utnapishtims egen fortelling om flommen begynner med å berette om hvordan de store gudene (Annunaki), under ledelse av Anu (An) og Enlil bestemte seg for å sende en storflom for å drukne hele menneskeheten. Gudene bodde den gang i byen Suruppak ved Eufrat.

Alle gudene sverget på dette, også ferskvannets gud Ea/Enki. Men Ea var likevel den eneste som ønsket å redde Utnapishtim og som fant en måte å advare ham på. Utnapishtim fikk beskjed om å rive ned sitt hus, glemme sine eiendeler og konsentrere seg om å bygge en enorm husbåt (ark). Utnapishtim skulle også fortelle folket at Enlil ikke ville ham vel, og at han derfor ønsket å søke tilflukt hos Ea som ville gi folket overflod av mat.

Utnapishtim forteller selv om hvordan båten ble bygget, og at han selv laget arbeidstegninger for konstruksjonen. Her skulle sidene være like lange, som en firkantet boks, med seks dekk og ni avdelinger. Båten skulle også ha et høyt tak.

Han forteller også at byens innbyggere strømmet til for å hjelpe. Barna kom med bek til å tette hele båten og alle håndverkerne bidro med sitt. Utnapishtim sørget for at de fikk både øl, vin og mat mens de arbeidet. Til slutt ble båten oljet for å bli helt vanntett. Arbeidsfolkene fikk så mye mat og vin at det liknet en nyttårsfest (akitu-festen). Så forklarer han hvordan båten ble satt på vannet. Alt ble lastet om bord, også det Utnapishtim hadde igjen av verdisaker, samt et stort kvantum olje til ofringer. Da båten var ferdig gikk Utnapishtim, arbeidsfolkene, tamme og ville dyr om bord i den. Solguden (Utu/Shamash) lot det så regne proviant, både brød og hvete før de lukket båten og skalket alle luker.

Deler av Gilgamesh-eposet er funnet på mange ulike kileskrifttavler som er skrevet både på sumerisk og akkadisk. Deler av innholdet kan føres helt tilbake til nysumerisk tid (cirka 2200–2000 fvt.). En tidlig gammelbabylonsk versjon stammer fra 1700-tallet fvt. En senere babylonsk versjon stammer fra langt senere tid.

Den mest komplette versjonen har cirka 3000 linjer tekst på 12 leirtavler. Bare rundt 2/3 av teksten er bevart. Tavlene ble funnet ved utgravningene av den assyriske kongen Assurbanipals (668–627 fvt.) omfangsrike bibliotek i Ninive, men de kan stamme fra 1100–tallet fvt. Samlingen ble funnet i 1854 og besto av rundt 30 000 kileskrifttavler. De er nå overført til British Museum i London. Fortellingen om den store oversvømmelsen står på tavle 11.

Det gjøres fremdeles stadig nye funn, og det kommer derfor mange nye oversettelser og gjendiktninger av de originale tekstene. Oversetternes ordvalg kan variere, så detaljer er ikke nødvendigvis helt like i de ulike versjonene.

Fortellinger om en fortidig oversvømmelse i Mesopotamia, den ene utvalgte og byggingen av en stor husbåt, ser ut til å ha vært fortalt i Mesopotamia i flere tusen år. Forskere antar at også fortellingen om Noa i Det gamle testamentet og Tanakh er inspirert av disse gamle fortellingene. Mens både disse og resten av Gilgamesh-eposet i dag kun er kjent blant spesielt interesserte, er den bibelske versjonen av myten om flommen og Noas ark fremdeles populær og kjent.

Slik de fremstår kan alle disse fortellingene omtales som myter. Både teologer, arkeologer og forskere fra ulike disipliner har likevel lansert ulike teorier om at en stor oversvømmelse kan ha funnet sted en gang i fjerne tider. Forklaringene kan dreie seg om jordskjelv, oversvømmelser i elvene Eufrat og Tigris eller det kan være et minne om katastrofer lenger borte.

• Babylonia
• Assyria
• Eufrat
• Tigris
• kileskrift

• Gilgamesh eposet oversatt til engelsk
• Gilgamesh oversettelse og opplesning på akkadisk – SOAS, University of London

• Braarvig, Jens (red.): Gilgamesh og Atrahasis (2001) I serien Verdens hellige tekster. De Norske Bokklubbene.