Norge i høymiddelalderen

Den norske kongemakten økte sin makt og bygde ut forvaltningsapparatet på 1100- og 1200-tallet. Eldre historieskrivning la stor vekt på den personlige kongemakten. Grunntemaet var motsetningene mellom kongedømmet og kirken på den ene siden, og mellom kongedømmet og det verdslige aristokratiet på den andre, med aristokratiets nederlag som endelig resultat. Overfor kirken endte striden også med seier for kongedømmet. Bondesamfunnet ble plassert på kongedømmets side, til tross for at man innså at den økende kongemakten reduserte bøndenes politiske innflytelse.

I den senere materialistiske historieskrivningen ble samvirket kongedømme–aristokrati–kirke på bondesamfunnets bekostning gjort til et hovedtema. Kongemakt og forvaltningsapparat er blitt redskaper for landets geistlige og verdslige jordherrer til å få herredømme over den øvrige befolkningen. Denne teorien har vært kritisert for manglende empiriske belegg og for ikke å legge tilstrekkelig vekt på kongedømmets positive funksjon for bondebefolkningen i Norge. Nettopp det siste var en viktig årsak til kongedømmets videre utvikling fra tidlig middelalder, har det vært hevdet.

Avgjørende for kongedømmets og kirkens vekst i det norske samfunnet var begge institusjonenes evne til å yte «servicefunksjoner» til befolkningen og til å få gjennomslag i befolkningen om at lojalitet og lydighet overfor dem var både rettferdig og nødvendig. Her blir dermed både funksjonelle og ideologiske elementer trukket inn for å forklare at kongedømmets styringsapparat vokste så sterkt som det gjorde. Forvaltningsapparatet ble kort sagt bygd ut som svar på befolkningens behov under nye betingelser.

Det gjaldt først og fremst kongemaktens rettshåndhevende funksjon i samfunnet. Kongen framstod som garantist for freden i samfunnet, både innad og utad, og bøndene hadde derfor en grunnleggende positiv interesse av kongedømmet som styringsapparat. Dette var ifølge flere historikere noe kongen kunne utnytte til egen fordel.

For den eldre historieskrivningen søkte kirken i middelalderen politisk makt på bekostning av det nasjonale kongedømmet. Kirken gikk ubeseiret ut av striden med kong Sverre (1177–1202), den seiret over kongedømmet under Magnus Lagabøte, men led nederlag etter hans død. Den materialistiske historieskrivningen har betont det politiske, økonomiske og sosiale interessesamvirket mellom kirke og kongedømme, men samtidig vist maktinteressene hos kirkens ledere. Andre har villet redusere maktaspektet i kirkepolitikken til et middel for å realisere et religiøst program og har framhevet kirkens kulturelle og samfunnsorganiserende innsats.

Kirkeorganisasjonen nådde mange mennesker, og perioden 1250–1350 har vært karakterisert som den norske kirkens velmaktstid i middelalderen. Et landsomfattende nett av fast avgrensede kirkesokn ser ut til å ha vært ferdig utbygd etter midten av 1200-tallet, og det samme gjelder klostervesenet. I første halvdel av 1300-tallet kan det se ut til at den høymiddelalderske kirkeorganisasjonen har funnet sin endelige form i Norge.

Et eksempel på at kirke og kongemakt gikk sammen for å sikre egne, vitale interesser, har vi da jarlen Erling Skakke lyktes i å drive gjennom kongehylling av sin femårige sønn Magnus, som var av kongsætt bare på morssiden. For å sikre Magnus' kongedømme mot andre tronkrevere, søkte Erling støtte hos kirken. Resultatet ble den første norske og nordiske kongekroningen, foretatt av erkebiskop Øystein i 1163 eller 1164 i Bergen. Til gjengjeld lovte den unge kongen i sin kroningsed lydighet mot paven og garantier for erkebispedømmet som var opprettet i Nidaros i 1152/1153.

Fra kroningsmøtet stammer også den første skrevne tronfølgeloven, som kom til å bli veiledende da den norske tronfølgeordningen på 1200-tallet fikk sin definitive utforming. Selv kom den aldri til praktisk anvendelse.

Kong Sverre, som i 1184 felte Magnus Erlingsson, krevde at kirken skulle underordne seg kongemakten. Han ble lyst i bann, og fra Danmark organiserte erkebiskop Eirik og de fleste biskopene et opprørsparti, baglerne. Sammen med kongens verdslige fiender skaffet de seg kontroll over Viken og Opplandene og representerte derfra en permanent trussel mot Sverres kongedømme i hans senere regjeringsår.

Sverres død i 1202 åpnet vei for et kompromiss mellom hans tilhengere, birkebeinerne, og kirkeledelsen. Men ikke før i 1217 kunne de to partier enes om en felles konge, Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson (1217–1263).

I Håkons regjeringstid ble tronfølgespørsmålet endelig avgjort. Et riksmøte i 1260 vedtok en tronfølgelov som gjorde Norge til et rent arverike, til forskjell fra de fleste andre land i Europa på den tid, blant annet Danmark og Sverige, som var valgkongedømmer. Under Håkons sønn, Magnus Lagabøte, fortsatte utbyggingen av det norske middelalderkongedømmet som institusjon. I tillegg til kongens ledelse av krigsmakten og medvirkning i rettsvesenet engasjerte Magnus seg sterkt i lovgivningen. Magnus Lagabøtes rikslovgivning i 1270-årene representerte et utviklingsstadium som sammenliknbare land hadde langt igjen til. For eksempel nådde Sverige dit først ved midten av 1300-tallet.

Under formynderstyret til Magnus' eldste sønn, Eirik (1280–1299), greide de verdslige stormennene å svekke kirkens politiske maktstilling. Eirik ble etterfulgt av sin bror, Håkon 5 Magnusson. Denne hadde alt under Eiriks regjeringstid innehatt og styrt deler av Sør-Norge og Færøyene som len med tittel av hertug. Da Håkon ble konge, ser han målbevisst ut til å ha gått inn for å effektivisere forvaltningen og stanse aristokratiets maktøkning. Han igangsatte byggingen av flere festninger, som Akershus, Båhus og Vardøhus, og bygde videre ut Tunsberghus. Alle, bortsett fra Vardøhus, kom sammen med det senere utbygde Bergenhus til å utgjøre nettet av landets riksborger i senmiddelalderen.

De tre sønnafjelske riksborgene illustrerer samtidig den forskyvning av det politiske tyngdepunkt i riket fra Bergen og Vestlandet til traktene omkring Oslofjorden som fant sted i Håkon 5s tid.

Denne forskyvningen ble forsterket under Håkons etterfølger, dattersønnen Magnus Eriksson. Som en frukt av den internordiske politikken på begynnelsen av 1300-tallet, ble Magnus valgt til svensk konge samtidig som han arvet Norge i 1319. Kongefellesskapet ser ut til å ha blitt oppfattet som midlertidig både av rikseliten i begge land og kongen. Som myndig konge skilte Magnus mellom sin norske og svenske kongemakt så langt det var mulig, med unntak for utenrikspolitikken, og grunnstrukturen i det norske forvaltningsapparatet ble opprettholdt og til dels videreutviklet under ham.

Norske stormenn gjorde imidlertid opprør mot kong Magnus to ganger i løpet av 1330-årene, sannsynligvis som følge av kongens offensive utenrikspolitikk som svensk konge og manglende samarbeid med stormennene i Norge. Da kongen fikk to sønner i tett rekkefølge, Erik (senest begynnelsen av 1339) og Håkon (1340), ble det mulig å gjenreise det innenlandske kongedømmet i begge riker på lengre sikt.

At Håkon ble hyllet som norsk konge i 1343–1344 med utsikter til en riksdeling med faren når han ble myndig, mens Erik samtidig bare ble hyllet som farens etterfølger i Sverige og Skåne, var trolig et kompromiss mellom Magnus' mål om Håkon som sin etterfølger i Norge og norske stormenns ønske om en konge som oppholdt seg mer i riket.

Trass i all uenigheten har historikerne helt fram til det siste vært enige om at veksten for kongemakt og kirke i høymiddelalderen betydde at de to samfunnsmaktene i stigende grad tok over viktige funksjoner, særlig rettshåndhevelsen, som bondesamfunnet tidligere hadde fylt på egen hånd. I en viss forstand medførte denne utviklingen at bondesamfunnet ble politisk umyndiggjort, der reell innflytelse i beste fall ble erstattet med formell deltakelse.

Mot dette har det nå vært argumentert for at den gjensidige avhengigheten mellom kongedømmet og lokalsamfunnets selvstyreorgan fortsatte å fungere gjennom hele middelalderen. Ifølge dette synet var den norske bygda et fellesskap med hva vi kan kalle offentlige funksjoner, både innenfor hær- og rettsvesen. Dessuten hadde bøndene ansvar for vedlikehold og utbygging av det vi med et moderne uttrykk kan kalle infrastruktur.

Denne gammelnorske «kommunalordningen» kan karakteriseres som et grunntrekk i det norske politiske systemet gjennom hundreårene, selv om det har vært hevdet at bildet ikke er statisk.

Oslos betydning som kongelig residensby økte under Håkon 5. Dette kan sees som en følge av den nyorientering i utenrikspolitikken mot sør som hadde begynt å gjøre seg gjeldende alt fra Håkon 4 Håkonssons tid midt på 1200-tallet. Tidligere hadde interessen vært rettet mot vest i forsøk på å bygge ut og styrke kontrollen over de norske kolonisasjonsområdene på den andre siden av Nordsjøen.

På 1100-tallet var ikke bare Færøyene, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), men også Suderøyene (Hebridene) og Man mer eller mindre avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt derfra og skatt innkrevd til den norske kronen. Også de livlige økonomiske og kulturelle kontaktene med England var viktige.

Den indre konsolidering av kongemakten under Håkon Håkonsson resulterte utenrikspolitisk i ekspansjonsforsøk mot sør. Håkon forsøkte fra rundt 1250 å komme i besittelse av Halland, med et mulig langsiktig mål om herredømme over Skåne. En viktig årsak til det var Norges sterkt økende handelsforbindelser med de nordtyske byene. De norske framstøtene mot sør førte imidlertid ikke til varige resultater.

Derimot styrket det norske riksstyret sitt nærvær i nord under Håkon. Økt norsk bosetning nord for Malangen gav grunnlag for at han lot bygge både en kirke og en befestning på Tromsøya, det vil si i dagens Tromsø.

Sin kanskje viktigste utenrikspolitiske innsats gjorde Håkon i vest. Ved slutten av sin regjeringstid anerkjente både Grønland (1261) og Island (1262–1264) ham som hersker.

Mindre framgangsrike ble forsøkene hans på å hevde sin makt over øygruppene utenfor Skottland. Etter Håkons død tok Magnus Lagabøte konsekvensen av det og avstod i 1266 Suderøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot at denne anerkjente det norske herredømme over Orknøyene og Hjaltland (Shetland), og mot betaling av en årlig avgift som imidlertid raskt uteble fra skotsk side.

Under Magnus' sønner Eirik Magnusson og Håkon Magnusson fulgte en ny utenrikspolitisk aktivitetsperiode. Som motvekt til den økende tyske handelsdominansen opprettholdt de livlige politiske og økonomiske forbindelser med Skottland og England. Likevel fikk den nordiske og tyskvendte utenrikspolitikken stadig større betydning. Da Eirik Magnussons formyndere søkte å begrense de tyske kjøpmennenes rettigheter, svarte hanseatene med en handelsblokade mot Norge, som så ble tvunget til å gi etter.

Senere ble Danmark Eiriks hovedmotstander. I den sammenheng greide Norge å få innflytelse over det nordlige Halland for en periode, der Varberg festning ble anlagt.

Økt norsk bosetning langs finnmarkskysten gjorde at Håkon 5 kunne forsterke den norske kongemaktens nærvær på Nordkalotten ved at han lot bygge både en befestning og en kirke på Vardøya, dagens Vardø. Det var imidlertid først mot slutten av senmiddelalderen at den norske kronen for alvor tok til med å gjøre samene i området til undersåtter på linje med nordmennene der. Fram til da forble Finnmark et område der kongens skattlegging hadde mer karakter av tributt, avkrevd med erobrerens rett og tvang.

Striden om retten til å drive ulike former for økonomisk virksomhet blant samene, munnet ut i en avtale mellom Norge og Novgorod i 1326. Her overlot russerne til den norske kongen å fastlegge grensene mellom innflytelsesområdene. Avtalen ser imidlertid ut til å ha åpnet et enormt område for skattlegging av begge parter, uten at det førte til noen varig fred for samenes del.

Gjennom dynastiske ekteskap fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark, og fra rundt 1300 ble dette koplet til en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen. Resultatet var en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømmet i Norden på lengre sikt. De tre rikene ble i dette nordiske trekantspillet så sterkt vevd inn i hverandre dynastisk og politisk, at det ble umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i nabolandene. En følge av denne nordiske striden var det norsk-svenske kongefellesskapet under Magnus Eriksson fra 1319.

Da avtalene som ville oppløse det norsk-svenske kongefellesskapet i overskuelig framtid var inngått i 1343–1344, slo Magnus inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet.

Det sentrale i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene var vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge. Kong Magnus' forsøk på å vinne endelig herredømme over Skåne og eventuelt enda mer dansk land, førte ham i allianse med holsteinerne inn i en krig med den danske kong Valdemar Atterdag (1340–1375) og de vendiske hansabyene med Lübeck i spissen. For å sikre hansabyenes støtte til herredømmet over Skåne, stadfestet Magnus deres privilegier i Norge i forbindelse med fredsoppgjøret i 1343 og avskaffet samtidig den nye tollen som Håkon 5 hadde pålagt dem. Både kongen og de norske stormennene hadde imidlertid interesse av å holde hanseatene i tømme.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergens byprivilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», fortsatte utover i senmiddelalderen.

Det norske riksaristokratiet var ennå ved utgangen av 1200-tallet organisert i en hird, men det var en hirdorganisasjon som var vesensforskjellig fra krigerfølgene som kongene tidligere hadde hatt med seg. I siste halvdel av 1200-tallet var hirden først og fremst en riksomfattende organisasjon for landets verdslige aristokrati, der flesteparten av hirdmedlemmene ikke oppholdt seg hos kongen permanent, men satt rundt om i landet i lokale kongsombud eller privat virksomhet med plikt til å støtte kongsombudsmenn i kongens saker. Det grunnleggende kravet for opptak i kongens hird var å bli kongens håndgangne mann, det vil si hans vasall.

At hirden var åpen for tilsig nedenfra, viser at det i det norske samfunnet rundt 1300 som ellers i datidens Europa, eksisterte et sosialt sjikt mellom flertallet av befolkningen og det formelle verdslige aristokratiet, som hadde flytende grenser både oppover og nedover. Menns muligheter for å bli tatt opp som medlemmer av hirden må blant annet ha vært avhengig av hvor godt utbygd kongens styringsapparat var i de ulike delene av landet. Det må uansett fortsatt ha eksistert et lokalt aristokrati som bare delvis eller ikke i det hele tatt var knyttet til kongemakten, og slik fortsatte det å være gjennom hele middelalderen.

På slutten av 1200-tallet kom det trekk som pekte mot hirdorganisasjonens oppløsning på begynnelsen av 1300-tallet. Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at de to fremste sjiktene innenfor hirden, lendmenn og skutilsveiner, skulle ha rett til herretittel. Lendmenn skulle dessuten tituleres baroner etter engelsk skikk, og skutilsveiner riddere som var den høyeste av de to rangklassene innenfor det europeiske riddervesenet. Over tid fikk de vanlige hirdmennene den laveste rangtittelen væpner.

At riddervesenet ble innført i Norge var et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i landet i perioden. Det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i den samme eliteutviklingen var at kongemakten innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Utviklingen endte med at norske stormenn i løpet av 1300-tallet fikk skattefritak for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning. Fritaket var svært beskjedent i europeisk målestokk og må i hovedsak ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det tilsvarende aristokratiet i Danmark og Sverige fikk omtrent samtidig fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods.

Hovedgrunnen til forskjellen i aristokratisk skattefritak mellom Norge og de to andre nordiske rikene, må ha vært Norges mindre areal av dyrkbar jord. Et riksstyre måtte i middelalderen balansere behovet for et levedyktig riksbærende aristokrati opp mot å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Det norske aristokratiet fikk uansett mindre motivasjon for å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i inntekter fra kongstjeneste.

Eliteutviklingen fra slutten av 1200-tallet førte til senmiddelalderens klarere utskilte fødselsaristokrati, det vil si at en ble født inn i det privilegerte aristokratiet. Ordet adel dukket første gang opp i norsk sammenheng i 1513. Selv om aristokrati og adel ikke er synonymer fordi førstnevnte er et videre begrep, er det likevel vanlig å snakke om adel også før 1500-tallet i betydningen «verdslig aristokrati» (i motsetning til det geistlige aristokratiet).

Hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i Norge i første del av 1300-tallet, men neppe som følge av kongefellesskapet med Sverige fra 1319 slik det tradisjonelt har vært hevdet. Riktignok hadde den kongelige hirden forsvunnet både i Danmark og Sverige allerede på 1200-tallet, men den norske hirdorganisasjonen var lenge før 1319 først og fremst blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati; en funksjon som ikke forsvant med kongefellesskapet.