væpnet angrep

I Norge er det regjeringen eller andre med fullmakt som gjør vurderingen og beslutter om Norge som stat er utsatt for et væpnet angrep. Siden det snakk om et rettslig begrep, kan vurderingen overprøves av en norsk eller internasjonal domstol.

Det skal ikke nødvendigvis så mye til før en fiendtlig stats militære maktbruk mot norske militære styrker og enheter kan anses som et væpnet angrep på landet. Et væpnet angrep på landet kan dermed være så mangt, som sabotasje, invasjon, beskytning, blokade og annet. Det ligger i sakens natur at et væpnet angrep gjerne inntreffer brått, men ikke nødvendigvis uventet.

Tysklands angrep på Norge i 1940 var et væpnet angrep. Men det må ikke være tale om en fullskala væpnet invasjon eller lignende. Russlands invasjon og senere anneksjon av Krim-halvøya i 2014 var for eksempel et væpnet angrep på Ukraina, selv om skudd ikke ble løsnet. I det tilfellet ble såkalte hybride maktmidler brukt, som ikke-uniformert personell.

Angrep av militær art mot Forsvarets skip kan etter omstendighetene være et væpnet angrep på landet, særlig i en spent sikkerhetspolitisk situasjon med reell fare for krigsutbrudd (krigsfare). På den annen side skal det noe mer til enn en begrenset grensetrefning eller konfrontasjon mellom militære fartøyer og styrker. Dersom et fiendtlig militært fly, skip eller ubåt trenger inn i norsk luftrom på grunn av feilnavigering eller en misforståelse er ikke det et væpnet angrep, fordi ulovligheten mangler fiendtlig hensikt.

Det skal generelt noe mer til at sabotasje eller andre former for angrep mot private og sivile fartøyer og enheter anses som et væpnet angrep på landet. Kutting av en undersjøisk kabel er i utgangspunktet et ulovlig anslag og angrep, men ikke nødvendigvis et væpnet angrep. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en fiendtlig stats sabotasjeangrep mot kritisk infrastruktur anses som et væpnet angrep, enten enkeltvis eller samlet sett. Et omfattende og alvorlig cyberangrep som medfører stor fare for eller tap av mange liv kan etter omstendighetene også anses som et væpnet angrep.

Det finnes altså ingen legaldefinisjon av «væpnet angrep» i norsk rett eller i folkeretten. Væpnet angrep er i utgangspunktet et folkerettslig begrep («armed attack») som brukes i Norge i samsvar med den folkerettslige forståelsen av begrepet.

I Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge fra 1949, den såkalte Plakaten på veggen, forstås imidlertid «vepnet angrep» i direktivet som «enhver uhjemlet inntrenging over norsk land-, sjø- og luftterritorium av væpnede styrker fra fremmed makt, når de åpenbart har fiendtlige hensikter eller når de bruker makt mot norske styrker som vil stanse dem.» Den forståelsen er kun gjeldende for direktivet, fordi direktivet er en instruks til Forsvaret («befalingsmenn») om at et væpnet angrep på landet «skal gjelde som ordre til full og øyeblikkelig mobilisering over hele landet, dersom Kongen (Regjeringen) blir satt ut av spillet av fienden.»

Begrepet væpnet angrep må ses i sammenheng med begrepet «væpnet konflikt», som langt på vei har erstattet begrepet «krig» i rettslige sammenhenger fordi «væpnet konflikt» har et noe videre innhold. I dagligtale brukes imidlertid begrepene væpnet konflikt og krig om hverandre. I korthet kan væpnet konflikt defineres som voldsbruk mellom to parter, fortrinnsvis stater, av militær art og et visst alvor og omfang.

Et væpnet angrep inntreffer i fredstid, og vil normalt utløse (starte) en internasjonal eller en ikke-internasjonal væpnet konflikt (krig), dersom angrepet møtes militært.

Den væpnede konflikten vil kunne være begrenset til det geografiske området hvor angrepet og kamp- og krigshandlingene faktisk foregår. Argentinas ulovlige angrep på de britiske Falklandsøyene i Sør-Atlanterhavet i 1982, var et væpnet angrep på Storbritannia, som Storbritannia lovlig kunne forsvare seg mot. Den internasjonale væpnende konflikten, Falklandskrigen, varte i 74 dager og var i all hovedsak begrenset til Falklandsøyene og havområdet rundet øyene.

Er det væpnende angrepet kortvarig og begrenset, er det ikke gitt at offerstaten rekker å gripe til våpen med den følge at væpnet konflikt bryter ut. Offerstaten kan da velge å forfølge det ulovlige angrepet på andre måter, for eksempel ved å fordømme angrepet og kreve erstatning for påført skade.

Medfører et væpnet angrep en væpnet konflikt reguleres kamphandlingene av krigens folkerett fra og med angrepet og kamphandlingene faktisk starter. Både væpnet angrep og væpnet konflikt er derfor en faktisk tilstand av stor faktisk og rettslig betydning.

Et væpnet angrep er etter folkeretten ulovlig aggresjon og en alvorlig internasjonal forbrytelse.

Et væpnet angrep utløser den angrepne statens folkerettslige rett til individuelt og kollektivt selvforsvar. Det er lagt til grunn i FN-pakten av 1945 artikkel 51. Det innebærer at den angrepne staten alene eller sammen med allierte kan forsvare seg militært for å slå tilbake det væpnede angrepet, herunder bruke militær makt mot og på den fiendtlige statens territorium. Etter at Russland væpnede angrep på hele Ukraina i 2022, kunne Ukraina lovlig bruke militærmakt i selvforsvar mot russiske styrker på eget og russisk territorium.

To sentrale sedvanerettslige vilkår regulerer og begrenser maktbruk i selvforsvar mot et væpnet angrep: Maktbruken må være nødvendig og proporsjonal. Selvforsvarshandlingene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å slå tilbake angrepet og gjenopprette egen sikkerhet. Hevnangrep og overdreven maktbruk er ikke tillatt i selvforsvar. Slik sett ligner staters selvforsvarretten retten enhver borger har til å bruke makt i selvforsvar mot et ulovlig angrep, såkalt nødverge.

Stater kan også ha rett til å utføre forkjøpsangrep mot et væpnet angrep som er underveis og nært forstående («imminent»), men som ennå ikke har inntruffet, dersom det væpnende angrepet rimeligvis ikke kan stanses på andre måter enn ved militær maktbruk i selvforsvar.

Retten til såkalt antesipert selvforsvar mot et nært forestående væpnet angrep er mer omdiskutert i teori og praksis. Retten til såkalt preventivt selvforsvar mot et væpnet angrep som muligens kan forekomme et stykke frem i tid anses av de fleste som ulovlig. De allierte styrkenes angrep på Irak i 2003 regnes av mange som et eksempel ulovlig preventivt selvforsvar.

Et væpnet angrep utløser allianseforpliktelsen i Nato-pakten artikkel 5. Dette innebærer at dersom et Nato-land utsettes for et væpnet angrep – det være seg Norge, Sverige eller Estland, så har Nato-landene forpliktet seg til å komme det angrepne landet til unnsetning. Dersom Nato vegrer seg, fordi det er vanskelig å oppnå konsensus, kan våre nærmeste allierte likefullt komme til unnsetning, som USA, Storbritannia og de nordiske statene.

Allianseforpliktelsen er ikke til hinder for at allierte stater og Nato bistår Norge med suverenitetshevdelse og forsvarstiltak på et tidligere stadium i en spent sikkerhetspolitisk situasjon, for eksempel ved krigsfare.

Forekomsten av et væpnet angrep har altså flere alvorlige konsekvenser, både faktisk og rettslig. Forsvaret har imidlertid rett og plikt til å ivareta landets forsvar i hele konfliktspekteret, det vil si i fred og krise og ved væpnet angrep og utbrudd av krig.

Folkeretten og norsk rett åpner for utøvelse av mer begrensede, men likefullt nødvendige, rimelige og forholdsmessige statlige selvforsvarshandlinger (nødverge) mot ulovlige angrep av militær art som ikke overstiger terskelen for væpnet angrep, såkalt «on the spot-reaction».

Forsvarets selvforsvarsrett, retten og plikten til å sikre og forsvare militære områder og fartøyer mv. mot ethvert anslag og angrep, er regulert i militærpolitiloven fra 2023.

Litt enkelt kan man si at Forsvarets selvforsvarshandlinger etter militærpolitiloven kan skli over i nasjonalt selvforsvar etter FN-pakten artikkel 51 dersom situasjonen utarter.

Begrepene anslag og angrep brukes dermed om mer begrensende handlinger rettet mot enkeltgjenstander og enheter, mens begrepet væpnet angrep er reservert for omfattende og alvorlige angrep av militær art mot staten som sådan.

Militært selvforsvar er en form for statlig militær rettshåndhevelse mot ulovlige angrep, og har dermed en side mot det sivile politiets rettshåndhevelse, selvforsvar og opprettholdelse av ro og orden.

Både politiet og Forsvaret er statlige beredskapsetater som driver med former for offentlig myndighetsutøvelse, og sammen forvalter statens voldsmonopol.

Det er Forsvaret som har hovedansvaret for å motstå og bekjempe et væpnet angrep på Norge. Under terskelen for væpnet angrep er det som hovedregel det sivile politiet som skal stanse og bekjempe anslag, angrep og annen kriminalitet, med mindre angrepet er rettet mot Forsvaret.

I noen tilfeller kan det oppstå tvil om angrep skal håndteres av politiet eller Forsvaret, for eksempel et hybridangrep. Utgangspunktet er da at begge etater må agere øyeblikkelig, samarbeide og samvirke utfra sin rolle og sitt ansvar, mens nødvendige avklaringer foretas. Politiet vil normalt ha førsteretten dersom politiet er først på stedet. Forsvaret må da innta en støtterolle og bistå politiet i samsvar med bistandsinstruksen, med mindre politisk ledelse beslutter noe annet, se militærpolitiloven § 2.

• krigens folkerett
• krig
• internasjonal væpnet konflikt
• ikke-internasjonal væpnet konflikt
• selvforsvar
• militærpolitiloven

• Sigmund Simonsen, «Kan både Forsvaret og politiet ha ansvar samtidig?», i Ann-Karin Larssen og Tormod Heier (red.), Militærmaktens rolle i norsk krisehåndtering, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2024, s. 231-257.
• Bödvar Ingvarsson og Jo Andreas Sannem, Innføring i militærrett, Oslo: Gyldendal, 2021.
• Sigmund Simonsen, Til forsvar av landet, Oslo: Fagbokforlaget, 2019.
• Forsvaret, Manual i krigens folkerett, Oslo, 2013.