FNs narkotikakonvensjoner – Store norske leksikon

FNs narkotikakonvensjoner er FNs avtaleverk for internasjonalt samarbeid rettet mot narkotikaproblemet i bred forstand. Det finnes i dag tre gjeldende narkotikakonvensjoner. De retter seg mot produksjon og omsetning av narkotiske stoffer, så vel som mot nasjonal forebygging og håndtering av avhengighet.

Faktaboks

Uttale: narkotikakonvensjon

Konvensjonene forplikter dem som signerer til deltagelse i ulike deler av dette arbeidet, men gir også frihet når det gjelder nasjonal iverksetting. Særlig på folkehelseområdet fungerer konvensjonene som en normativ og rådgivende ramme, der forbud mot ikke-medisinsk bruk av stoffer er etablert som en sterk føring.

Konvensjonene er spesifikt rettet mot narkotiske stoffer som brukes som rusmidler. De fleste av stoffene kan også ha medisinsk bruk. Avhengighetsskapende stoffer som alkohol og tobakk er ikke inkludert i dette avtaleverket.

Plasseringen innenfor FN-rammeverket medfører at konvensjonene utgjør et globalt system for håndtering av narkotiske stoffer. Det medfører også en struktur for internasjonal rapportering og jevnlige forhandlinger rundt konvensjonene.

Innhold

De tre gjeldende narkotikakonvensjonene er:

Den alminnelige narkotikakonvensjonen, «The Single Convention on Narcotic Drugs», fra 1961
Konvensjonen om psykotrope substanser, «The Convention on Psychotropic Substances», fra 1971
Internasjonale prinsipper for bekjempelse av illegal handel med narkotiske stoffer, «The UN Convention against Trafficking in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances», fra 1988

Den allmenne narkotikakonvensjonen

Betegnelsen allmenn («The Single Convention») viser til at konvensjonen fra 1961 erstattet flere konvensjoner knyttet til internasjonal handel med opiater, kokain og cannabis. Konvensjonen representerer dermed også et formelt startpunkt for en felles internasjonal regulering av handel med disse spesifikke psykoaktive stoffene som fikk status som illegale narkotiske stoffer. Den representerte også en endring ved at den introduserte noen prinsipper om hvordan nasjonal lovgivning skulle se ut, inkludert prinsippet om forbud mot ikke-medisinsk bruk av substansene som konvensjonen omfatter.

Dette skillet mellom legal bruk i medisinsk og forskningsmessig sammenheng og forbud og bekjempelse i forbindelse med bruk av substansene som rusmidler ble også en hoveddimensjon i konvensjonene fra 1971 og 1988.

Konvensjonen om psykotrope substanser

Som navnet tilsier, rettet konvensjonen fra 1971 seg mot et bredere spekter av syntetiske psykotrope substanser. Dette er en samlebetegnelse for dempende, stimulerende og hallusinogene stoffer der det har skjedd og skjer en rivende utvikling av nye stoffer som kan brukes både medisinsk og som rusmidler. Den medisinske betydningen medførte at den farmasøytiske industrien fikk en mer avgjørende innflytelse på utformingen av denne konvensjonen. Konvensjonen slår fast et hovedprinsipp om at medisinsk forskrivning er en forutsetning for lovlig bruk, og at øvrig bruk av stoffene skal forbys i nasjonal lovgivning.

Gjennom konvensjonene fra 1961 og 1971 var det etablert et internasjonalt kontrollregime både for narkotiske og psykotrope stoffer.

Illegal handel med narkotiske stoffer

FNs narkotikakommisjon (Commission on Narcotic Drugs) er arena både for forhandlinger og for rådgivning i forhold til nasjonal politikk.

Foto fra møte i FNs narkotikakommisjon i 1967

Av Ullstein bild/Getty Images.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Konvensjonen fra 1988 omfatter tiltaksområder knyttet til produksjon og internasjonal, illegal handel med disse stoffene. 1980-tallet var en periode med sterk internasjonal konsensus og støtte til «krigen mot narkotika». Bekjempelse av produksjon og handel fikk stor oppmerksomhet som følge av dette. 1988-konvensjonen styrket politisamarbeidet og det internasjonale rettslige samarbeidet rundt narkotikahandel og narkotikalovbrudd generelt. Hvitvasking av fortjeneste fra narkotikahandel ble inkludert som tema, og også regulering av stoffer som kan brukes i produksjon av narkotika (såkalte precursors) ble konkretisert.

Håndheving av konvensjonene

Bolivia fikk etter lang tids forhandling på plass et tillegg som godkjente at landet ikke forbød den tradisjonelle tyggingen av kokablader. Kokabusken er lovlig å dyrke i Bolivia, Peru, Chile og deler av Argentina, fordi den har blitt brukt i religiøse seremonier og tradisjonell medisin i andinske kulturer, samt til å dempe sultfølelse og gi økt utholdenhet.

Foto av tørkede kokablader

Av Andia/Getty Images.

Lisens: Begrenset gjenbruk

De tre konvensjonene retter seg i litt ulik grad mot folkehelsepolitikken, markedsregulering av produksjon og handel med legemidler og mot kontrollpolitikk og politisamarbeid. Dette er svært ulike politikkområder, der det internasjonale samarbeidet drives fram gjennom et spekter av ulike virkemidler.

Innenfor FN er det etablert et institusjonelt apparat knyttet til konvensjonene. Det er organene som skal ivareta både politiske diskusjoner, oppdatering og endringer av konvensjonene, og vurdere medlemslandenes etterlevelse av konvensjonene. WHO har en sentral rolle i tema knyttet til folkehelse, mens det internasjonale politisamarbeidet også har egne institusjonelle organer som for eksempel INTERPOL.

FNs narkotikakommisjon (Commission on Narcotic Drugs, CND) er det sentrale knutepunktet for alle konvensjonene, og er dermed arena både for forhandlinger og for rådgivning i forhold til nasjonal politikk. Kommisjonen består av 53 diplomater eller fagbyråkrater oppnevnt av ECOSOC. I tillegg har International Narcotics Control Board (INCB) en sentral faglig rolle. Dette er en gruppe på 13 eksperter som overvåker etterlevelsen fra statenes side gjennom at de som er tilsluttet konvensjonene årlig rapporterer om både medisinsk og ikke- medisinsk bruk av stoffene. WHO har en sentral rolle i klassifisering og rangering av stoffers skadelighet og avhengighetsskapende potensial. Her har det vært særlige kontroverser rundt klassifiseringen av cannabis, hvor WHO og FN-strukturene som håndhever konvensjonene har hatt ulike vurderinger angående avhengighetspotensial og nytten av cannabis til medisinsk bruk.

Konvensjonene har ikke tydelige sanksjoner mot å ta valg som bryter med anbefalingene. Responsen beskrives av observatører som en prosess for «naming and shaming», og historien viser til ulike nasjonale strategier. Bolivia fikk eksempelvis etter lang tids forhandling på plass et tillegg som godkjente at landet ikke forbød den tradisjonelle tyggingen av kokablader. Ulike ordninger for lovlig omsetning av cannabis som er gjennomført i enkelte amerikanske delstater og Canada de siste årene, har skjedd gjennom nasjonale vedtak og uavhengig av konvensjonene.

Norges forpliktelser

Det har gjennom lang tid pågått diskusjon om konvensjonene gir rom for endringer i lovgivningen på narkotikaområdet i Norge, og da særlig med tanke på legalisering eller avkriminalisering av bruk og besittelse. Ulike utredninger om narkotikapolitiske endringer har konkludert forskjellig angående om det er rom for avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale narkotiske stoffer innenfor konvensjonene. Dette er tolket til å være både innenfor og utenfor rammene i utredninger om endring i lovgivning på narkotikaområdet i Norge etter årtusenskiftet. Politikkendringene som har skjedd internasjonalt de siste årene viser at beslutningsmyndigheten i stor grad ligger på nasjonalt nivå.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Fakta om nye psykoaktive stoffer (NPS) | KORUS

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Rusmiddelpolitikk

Svanaug Fjær

Førsteamanuensis; Høgskulen på Vestlandet