Europarådet

Den viktigste konvensjonen som er inngått innenfor rammen av samarbeidet i Europarådet, er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med dens 16 tilleggsprotokoller. Blant øvrige konvensjoner kan nevnes:

• Kulturkonvensjonen, som tar sikte på å utvikle nasjonale bidrag til den felles kulturarven
• Den europeiske sosialpakten, som har som formål å gjennomføre like sosiale rettigheter i Europa
• Konvensjonen for sosial trygghet
• Konvensjonen for bekjempelse av terrorisme
• Konvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter
• Konvensjonen om forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner

Konvensjoner er også inngått på feltene utdanning, helse, bekjempelse av korrupsjon, og bekjempelse av blant annet menneskehandel, narkotika og doping. På sistnevnte felt samarbeider Europarådet med World Anti-Doping Agency (WADA) – Verdens antidopingbyrå. For dette formålet har Europarådet en egen ad hoc europeisk ekspertgruppe (CAHAMA – Ad hoc European Committee for the World Anti-Doping Agency), som møtes to ganger årlig.

Etter fem års forhandlinger mellom Europarådets medlemmer og elleve andre land ble det i mai 2024 enighet i Europarådet om en rammekonvensjon om kunstig intelligens og menneskerettigheter, demokrati og rettsstaten. Konvensjonens overordnede formål er å sikre at bruken av kunstig intelligens er i tråd med menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatens prinsipper. Avtalen ble åpnet for undertegning på justisministrenes møte i Vilnius 5. september 2024. Den ble da undertegnet av sju medlemsland, herunder Island og Norge, samt Israel, USA og EU. Avtalen trer i kraft når fem land har ratifisert traktaten, herunder minst tre medlemsland i Europarådet. Den vil da bli verdens første internasjonalt bindende avtale om kunstig intelligens.

Parlamentarikerforsamlingen og Kongressen for lokale og regionale myndigheter overvåker henholdsvis parlamentsvalg og kommune- og regionvalg i medlemslandene.

Etter den såkalte Sjasmin-revolusjonen ble Europarådet i 2011 engasjert i bistand til Tunisia i forbindelse med gjennomføring av frie og uavhengige valg i landet. Organisasjonen arbeider også for å fremme den demokratiske utviklingen i andre nordafrikanske land.

Etter at det ukrainske parlamentet 22. februar 2014 avsatte Viktor Janukovitsj som landets president, var Europarådet engasjert i arbeidet med ny grunnlov og ny valglov for Ukraina.

Etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 suspenderte ministerkomiteen i Europarådet Russlands representasjonsrettigheter i ministerkomiteen og parlamentarikerforsamlingen. 16. mars 2022 ble Russland ekskludert som medlem av Europarådet. Plenumsmøtet i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) besluttet at Russland ikke skulle være part i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) fra september 2022.

I 2023 ble det etablert et register over krigsskader som er påført Ukraina som resultat av Russlands invasjon av landet. I tillegg til medlemsland i Europarådet har Canada, Japan, USA og EU sluttet seg til dette registeret, som har sete i Haag.

I 2025 undertegnet president Volodymyr Zelenskyj og generalsekretær Alain Berset en avtale om at det skal etableres en spesialdomstol for å straffeforfølge de ansvarlige i Russland for angrepet på Ukraina.

Europarådet har avholdt fire toppmøter på stats- og regjeringssjefsnivå: I Wien i 1993, i Strasbourg i 1997, i Warszawa i 2005 og i Reykjavik i 2023.

Ministerkomiteen, som er organisasjonens politiske organ, har to årlige møter på utenriksministernivå og kan også ellers komme sammen på politisk nivå etter behov.

Gjennom medlemslandenes faste representanter holder ministerkomiteen møte på ambassadørnivå hver uke.

Sakene i ministerkomiteen blir forberedt av en rekke tematiske rapportørgrupper, hvor representanter for medlemslandenes faste delegasjoner deltar. Ekspertgrupper er etablert på en rekke fagfelter.

Formannskapet i ministerkomiteen går på rundgang mellom medlemslandene hver sjette måned i alfabetisk rekkefølge i henhold til det engelske alfabetet, hver mai og november.

Av stor betydning er også fagministerkonferansene som arrangeres av Europarådet.

Parlamentarikerforsamlingen (PACE) har fire sesjoner i året, hver på én uke. Forsamlingen omfatter 324 representanter, med like mange vararepresentanter. I parlamentarikerforsamlingen har Jordan, Kirgisistan, Marokko og Palestina status som «demokratipartnere».

Parlamentarikerforsamlingen spiller en aktiv rolle i Europarådet og er med på å legge føringer for samarbeidet gjennom ulike anbefalinger.

På bakgrunn av Russlands anneksjon av Krim besluttet parlamentarikerforsamlingen 10. april 2014 å frata den russiske delegasjonen retten til å stemme ved voteringer på forsamlingens sesjoner, samt retten til å delta i forsamlingens styringsorganer og til å delta i overvåkingsdelegasjoner ved valg i Europarådets medlemsland. Vedtaket gjaldt til parlamentarikerforsamlingens januar-sesjon i 2015. Ved åpningen av januar-sesjonen i 2016 meddelte parlamentarikerforsamlingens avtroppende president, Anne Brasseur fra Luxembourg, at hun hadde mottatt et brev fra presidenten i den russiske nasjonalforsamlingen om at Russland ikke ville delta i parlamentarikerforsamlingens arbeid i 2016. Russland deltok heller ikke i forsamlingens sesjoner i 2017 og 2018. Av den erklæringen som ble vedtatt på utenriksministermøtet i Helsingfors 16.–17. mai 2019, fremgikk det at det var enighet om at alle medlemsland kan delta i ministerkomiteen og parlamentarikerforsamlingen. Dette innebar at Russland ville kunne delta i parlamentarikerforsamlingens arbeid og ha samme rettigheter som andre medlemsland. Dette ble bekreftet av parlamentarikerforsamlingen 24. juni 2019 etter åpningen av dens sommersesjon, der Russland deltok.

Fra 1975 har parlamentspresidenter for Europarådets medlemsstater, samt fra flere nabo- og observatørland, hatt samlinger hvert annet år innenfor rammen av Den europeiske konferansen for parlamentspresidenter (ECPP). Konferansen finner sted vekselvis i Strasbourg og i et av medlemslandene.

Et annet viktig forum er Kongressen for lokale og regionale myndigheter, som ble etablert i 1994. Kongressen, som omfatter 324 representanter og 324 vararepresentanter, representerer de over 150 000 regionene og kommunene i de 46 medlemslandene. I kongressen har Marokko og Tunisia status som «partnere for lokalt demokrati».

Kongressen, som har to plenumssesjoner per år, arbeider for å fremme lokalt og regionalt demokrati og selvstyre på grunnlag av blant annet Det europeiske charteret om lokalt selvstyre. I tillegg til plenumsmøter foregår arbeidet i to kamre, ett for lokale og ett for regionale myndigheter.

Halvdan Skard var president for kongressen i perioden 2006–2008.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er et sentralt organ i Europarådet. Her kan alle innbyggerne i de 46 medlemslandene få prøvd sin sak, dersom de mener at den hjemlige domstolen har fattet avgjørelser som er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Domstolen i Strasbourg avgjør klager med bindende virkning for statene. Medlemsstater kan også klage andre stater inn for domstolen, selv om dette skjer sjelden.

Siden domstolen ble opprettet i 1959, hadde den per 31. desember 2024 avsagt 23 990 dommer om brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Domstolen er ansvarlig for å ha videreutviklet denne konvensjonen betraktelig siden den trådte i kraft i 1953.

Domstolen består av 46 dommere, én fra hver medlemsstat, som velges av parlamentarikerforsamlingen. Dommerne er likevel ikke representanter for noen stat, men uavhengige. Mandatet for en dommer er på ni år og er ikke fornybart.

I 2018 valgte parlamentarikerforsamlingen høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen til Norges dommer ved menneskerettighetsdomstolen. Bårdsen tiltrådte som dommer i januar 2019.

Kommissærstillingen ble opprettet i 1999 for å styrke menneskerettighetsarbeidet i medlemslandene. Kommissæren velges av parlamentarikerforsamlingen for en periode på seks år.

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning, også kalt Venezia-kommisjonen, ble opprettet i 1990 for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske landene ved å gi juridisk assistanse ved utformingen av grunnlov og andre sentrale lover. Den arbeider også med generelle juridiske spørsmål av betydning for utviklingen av demokrati og rettsstat.

Kommisjonen har 61 medlemsland. Den består av alle 46 land som er medlemmer av Europarådet, og i tillegg følgende 15 land: Algerie, Brasil, Canada, Chile, Costa Rica, Israel, Kasakhstan, Kirgisistan, Kosovo, Marokko, Mexico, Peru, Sør-Korea, Tunisia og USA. Følgende stater er observatører: Argentina, Japan, Uruguay og Vatikanstaten. Kommisjonen samarbeider med EU, OSSE og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

Venezia-kommisjonen gir juridisk bistand til både medlems- og observatørland. Kommisjonen har også gitt råd til enkelte andre land, for eksempel Sør-Afrika, Turkmenistan, Usbekistan og Venezuela, samt Palestina.

Juristen Jan Erik Helgesen var norsk medlem av kommisjonen fra 1990 til 2023. Han var kommisjonens president fra 2007 til 2009. I 2017 fikk han Rettssikkerhetsprisen for blant annet arbeidet for Venezia-kommisjonen. Professor Eirik Holmøyvik fra Universitetet i Bergen ble norsk medlem av kommisjonen i 2023. Han var møtende varamedlem i perioden 2016–2023.

Europarådet etablerte i 1956 en egen europeisk sosial utviklingsbank med sete i Paris. Dette er den eneste finansielle institusjonen i Europa med et utelukkende sosialt formål. I juni 2023 ble Ukraina medlem av banken, som har 43 medlemsland: 42 av Europarådets 46 medlemmer, samt Kosovo. I 2024 godkjente banken lån på 4,5 milliarder euro for 44 prosjekter i 22 medlemsland.

I 1972 ble det opprettet et eget europeisk ungdomssenter i Strasbourg og et ungdomsfond med sikte på å fremme ungdomsarbeidet i Europa. I 1995 ble det også etablert et ungdomssenter i Budapest.

I 2005 ble Konferansen av internasjonale ikke-statlige organisasjoner (INGO) etablert. Konferansen, som omfatter mer enn 400 ikke-statlige organisasjoner i medlemslandene (2023), avholder to årlige møter. Målsettingen er å fremme de verdiene Europarådet står for og å styrke det sivile samfunnet i medlemslandene.

Sekretariatet på nærmere 2500 ansatte ledes av en generalsekretær som velges av parlamentarikerforsamlingen for en periode på fem år, med mulighet for å bli gjenvalgt for en ny periode på fem år. Thorbjørn Jagland fra Norge var generalsekretær i to perioder fra 2009 til 2019. Han ble etterfulgt Marija Pejčinović Burić fra Kroatia. Burić, som tiltrådte i 2019, var den første generalsekretæren fra et land utenfor Vest-Europa. Hun er også den andre kvinnen som har vært Europarådets generalsekretær etter Catherine Lalumière fra Frankrike. Lalumière var generalsekretær fra 1994 til 2004.

Thorbjørn Jagland ble 29. september 2009 valgt til generalsekretær i Europarådet for en periode på fem år, og han tiltrådte 1. oktober 2009. Han ble gjenvalgt 24. juni 2014 for en ny periode på fem år fra 1. oktober 2014, og er den første generalsekretæren som er blitt gjenvalgt. Han gikk av 18. september 2019.

Som generalsekretær i 2009–2019 fikk Thorbjørn Jagland gjennomført flere reformer i Europarådet med sikte på å gjøre organisasjonen mer slagkraftig i arbeidet for å videreutvikle demokratisk sikkerhet og stabilitet i Europa. Jagland tok også initiativ til å trappe opp den juridiske bistanden til flere medlemsland, herunder Ukraina, for å revidere nasjonal lovgivning i tråd med Europarådets oppgave om å verne om menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsippet. Ventelisten for klager til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ble redusert fra nesten 140 000 i 2009 til vel 56 000 i 2019.

Etter forsøket på statskupp i Tyrkia i juli 2016 besøkte Jagland landet flere ganger og understreket at de arresterte måtte gis en rettferdig behandling, og at det tyrkiske regimet måtte etterleve bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

• Belgia
• Danmark
• Frankrike
• Irland
• Italia
• Luxembourg
• Nederland
• Norge
• Storbritannia
• Sverige

• Hellas (1949) ¹⁾
• Island (1950)
• Tyrkia (1950)
• Vest-Tyskland (1950) ²⁾
• Østerrike (1956)
• Kypros (1961)
• Sveits (1963)
• Malta (1965)
• Portugal (1976)
• Spania (1977)
• Liechtenstein (1978)
• San Marino (1988)
• Finland (1989)
• Ungarn (1990)
• Polen (1991)
• Bulgaria (1992)
• Estland (1993)
• Litauen (1993)
• Tsjekkia (1993) ³⁾
• Slovakia (1993) ³⁾
• Slovenia (1993)
• Romania (1993)
• Andorra (1994)
• Latvia (1995)
• Moldova (1995)
• Albania (1995)
• Ukraina (1995)
• Nord-Makedonia (1995)
• Russland (Medlem i 1996. Ekskludert 16. mars 2022)
• Kroatia (1996)
• Georgia (1999)
• Armenia (2001)
• Aserbajdsjan (2001)
• Bosnia-Hercegovina (2002)
• Serbia (2003)
• Monaco (2004)
• Montenegro (2007)

¹⁾ Ikke medlem i 1969–1974

²⁾ Det gjenforente Tyskland fra 1990

³⁾ Tsjekkoslovakia var medlem i 1991–1993